KULTUR
Januar er årets mest bedritne måned, mener Aurora Mykkeltveit. Det er visst flere enige i, som denne gatekunsten fra Louises gate i Oslo vitner om.
Foto: Andreas Dingstad
Nyttår bør flyttes tilbake til mars
Det er galskap å starte på nytt i januar.
Dersom min Instagram-feed er til å stole på, er romjulen tiden der folk legger store planer om det fortreffelige nye året. Siden algoritmene er et speil på hva en i det minste selv tiltrekkes av, innrømmer jeg lett at det er nettopp slike planer jeg selv begynner med så snart ribba er fortært. Jeg skulle ønske vi kunne se på verdensproblemene med samme ukuelige optimisme som vi ser på det nye året med, i det minste når det gjelder egne vaner. Selv om man har tilbragt hele 2025, og årene før, med å være en slask og en slubbert, er det tilsynelatende ingenting i veien for at 2026 blir året der alt snus.
Som de fleste andre planlegger jeg, fortsatt med ribbefettet nederst i halsen, åpenbart å bli et sunnere, sterkere, snillere og bedre organisert menneske, en morsom mamma til barna mine og kjærlig, tålmodig kone til mannen min. Jeg skal gi hunden min alle de turene i skog og mark som hun trenger, jeg skal gjenoppta svømmetreningen jeg oppga en gang rundt 2016 og jeg skal avslutte hver kveld med å rydde kåken helt før jeg mediterer og puster noen minutter for så å legge meg i rimelig tid. Morgenene skal flyte behagelig og sømløst. Jeg skal stå opp senest klokka seks, gjøre lett morgengymnastikk, kle på meg, lage matpakker og frokost, slik at alt er klart når barna står opp senest syv. Vi skal være ute av huset senest kvart på åtte. De siste dagene av romjula har jeg sittet i kaoset og gledet meg til denne nye hverdagen.
Håp og annen galskap
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her