Året da Pride ble så krigersk

Den mørke fredagen som ble til svart natt, var jeg i ganske dårlig humør, med en del redsler og frustrasjoner i hodet, ikke minst for den stadig mer polariserte og konfliktsøkende utviklingen i også norsk offentlighet. Det handler om Pride.

Det handler om den latterliggjøringen av hele markeringen som særlig siste år har blitt en aggressiv farsott – ikke lenger bare hos konservative religiøse eller hos folk som generelt abonnerer på rare tanker, men som aggressiv kulturkrig.

For å komme i forkjøpet: Det handlet ikke om saklig og tørr og til en viss grad sårende, men likevel skriftlig hektet forestilling om sex og praksis.

Da jeg lå i solsteiken, malte en murtrapp og var forbannet etter å ha sett gørr på Facebook, tenkte jeg faktisk at en konservativ prest fint kunne bodd i nabolaget uten at jeg ville hatt noe imot vedkommende.

Det som skremte meg, var mobben som gires opp av myter og lettvint driter i vår kamp. Jeg har i egen omgangskrets folk som har møtt vold. Dette begynte ikke nå i år. Hva trigges?

Jeg er for religionsfrihet. Jeg er for å presisere at indremisjonen faktisk kan få lov til å lese Paulus dithen at sex kun skal foregå i ekteskapet, og at en gud har bestemt det tokjønnet, uten at de skal klebes til overgrep av den grunn. Samme med muslimer som også praktiserer tradisjonelle verdier. Men de må tåle å bli hudflettet og konfrontert.

Men den fredagen jeg lå i solsteiken og malte hus og var ergerlig, hadde jeg på en tråd på Facebook sett en ikke helt ubetydelig tastaturkriger, med verv i et parti som, for å si det med lederen, «ikke ville brukt de ordene», dikte fritt om Pride og gjøre skeive til folkefiende.

Striden var loven om konverteringsterapi. Denne personen slo freidig og uberørt fast at det også burde ramme Pride, siden Pride er inne i skoler og barnehager og vil konvertere barn til homofile. Da må også Pride forbys, hadde vedkommende funnet ut.

Jeg har aldri i en skeiv bevegelse møtt noen som vil konvertere heterofile. Jeg har aldri møtt noen som vil gjøre flest mulig barn til homofile. Er det noen som tror dette? At kampen for toleranse og mangfold og aksept av kjærlighet og annerledeshet, også blant barn, handler om sex? Seksualisering?

Jeg har lest så altfor mange hatske kommentarer hvor nettopp dette brukes som voldslegitimerende, bevisst eller ubevisst, overfor folk som tilkjennegir at vi tilhører denne gruppen.

Dette er folk som er mot kansellering, men å være åpen skeiv har blitt kansellert. De er så glad i bjelken i øyet sitt at de vil henge opp bilder av den på alle de flisene hos andre som de trenger for å finne mening i eget ego.

Det som gjorde meg furten og redd, var aldri demokrati, meningsmangfold, utveksling av ideer – heller ikke om moral og etikk og sex. Det var regelrette løgner, med så bekmørke skyggesider når det kommer til hat og ekstremisme, over en lav sko.

Homobevegelsen har aldri villet konvertere barn seksuelt. Mange av oss vokste opp i miljøer hvor alt det vi ikke var på kjærlighetsfronten, så til de grader ble indoktrinert som eneste rettesnor. Er det noen som seksualiserer det? Nei. Nettopp.

Pedofili-sverting av homofile er en ekstremt voldslegitimerende ideologi. Hva vil ikke folk gjøre med mennesker av den typen…

Det er helt greit at folk kritiserer Pride, men kan det tenkes at feiringen vår er såpass viktig for mange av oss at den kan få gå i fred uten at minoriteter gjøres til folkefiende?

Vi er mange skeive siste år eller to som har kjent kraftig på dette. Det er noe trumpsk og relativt dumt og polariserende over det. Noen trenger noen å være mot for å føle seg samlet... hvor det som gjorde det hele nifst ikke var meninger og tanker og tro, men at kampen for at jeg faktisk har det såpass ålreit i dag – som tro det eller ei er det Pride handler om – kunne søples til så mye for å gi godfølelsen for mange.

Hvis en bred jødisk demonstrasjon, for retten til å leve noenlunde åpent som jøde, også hadde inneholdt religiøse innslag, og et eller annet utskudd hadde ignorert så jævlig alt det brede og eksistensielle, men prioritert (ja, nettopp) å henge seg opp i en bestemt tolkning av mosebøkene og uredelig overdrive og lyve om det, helt uberørt av det ekstra agget man ville virvle opp – hva ville man kalt det? Hva? Sånne folk finnes jo også.

Fredag formiddag, før jeg visste om det tragiske angrepet, var jeg i større grad enn før redd. Ikke for saklige innlegg i debatten om ekteskapslov eller religiøses utøvelse og utbrodering, men dette å gjøre oss som er annerledes til sivilisasjonsfiende. Dette å gjøre fiendskapen mot vår sak til et oppbyggelig samlingspunkt, hvor flere og flere post pandemien har gjort vår lille rettighetskamp og feiring av at vi i mindre grad enn før må se oss redd over skulderen, til noe så utålelig at man kan latterliggjøre det hele.

Det er dette som er surrealistisk. Er vi såpass i veien at selv dette viktige fremskrittet må motarbeides? Hvilken verdighet har vi da, egentlig, når prioriteringen ikke er å holde kjeft og gi oss frirom, men å plukke ut detaljer og konspirere?

For Pride har aldri først og fremst handlet om alt det bloggere fra KrFs ytterkanter i nord har diktet stakkarslig opp. Det har først og fremst handlet om en kamp for – og inntil for et par år siden: glede over – å få slappe av i likhet med majoriteten. Kanskje driste seg til å flette fingrene inn i hendene til noen offentlig, legge hodet på en skulder, slippe å være redd for utstøtelse eller gå konstant og se seg over skulderen med fare for vold.

Samtidig som «homo» har vært gjengs skjellsord og stemplet som ekkelt i skolegårder, som gjør at mange av oss i altfor lang tid skjulte slike selvfølgeligheter, som heterofile ektepar gjør med største selvfølgelighet på Rema 1000 eller en fritt valgt del av Norgesgruppen eller det kooperative (denne kronikken er uten produktplassering) uten å tenke over det.

Men tenk litt over alt dette nå. Senk skuldrene, reflekter litt, pust med magen, tenk over om vi også i disse anspente tider har strømninger som trenger agg mot en minoritet som trøsteklut. Ikke gå den veien. Og ikke alle anspente motsetninger du leser på skjermen er så svart/hvitt korrekte som det er fristende å tro på og forklare verden med.