Maktpolitisk vrøvl
EUs sabelrasling overfor Norge i forhold til Datalagringsdirektivet bør slås kontant tilbake og avsløres som den papirtigeren det er.
EUs sabelrasling overfor Norge i forhold til Datalagringsdirektivet bør slås kontant tilbake og avsløres som den papirtigeren det er.
EUs ambassadør János Herman har vært ute i media for å søke å skremme Høyre-representanter til å støtte Datalagringsdirektivet (DLD). Erna Solberg har uttalt seg med forståelse. DLD-tilhengere i Høyre kan finne det formålstjenlig å bruke Hermans utspill som et argument for at Norge bør vedta direktivet. Arbeiderpartiet gleder seg nok også over dette. Men når Norge utsettes for diplomatisk press, er politikernes oppgave å forsvare norske interesser og norsk handlefrihet.
Minerva har tidligere skrevet mot direktivet på lederplass. Hovedårsaken til motstanden at selv om vi lever i informasjonssamfunnet, der informasjon om oss lagres et utall ulike steder hver dag, skjer en kvalitativ endring i det staten tar en så sterk posisjon i overvåkingskjeden som det DLD innebærer. Mulighetene for misbruk er mange og åpenbare; og selv uten misbruk innskrenkes rommet for den private sfære i foruroligende grad. Argumentene knyttet til kriminalitetsbekjempelse er forståelige, men delvis mindre overbevisende enn tilhengerende postulerer; og delvis er prisen som må betales uansett for høy. Både jeg og Jan Arild Snoen har også skrevet om det spillet som foregår i og om Høyre rundt Direktivet. Minervas linje har vært klar: DLD er en type avgjørelse som egner seg dårlig både for hestehandler, partipisk og taktisk spill. La oss nå legge til listen: Diplomatisk lureri.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
