For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når normal folkeskikk forsvinner fra klasserommet
En liten gruppe elever får altfor ofte ødelegge for resten. Nå må skolen tørre å sette grenser.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Kunnskapsdepartementet har sendt på høring et forslag som burde fått langt større oppmerksomhet. Skoler skal kunne ta elever ut av klassen i opptil fire uker, i enkelte tilfeller åtte, dersom de utsetter andre for vold, trusler eller alvorlig ødelegger læringsmiljøet.
Det er på tide.
Ikke fordi norsk skole er blitt for streng. Men fordi den altfor lenge har vært for svak.
Når konsekvensene uteblir
Gjennom 14–15 år i skolen, som mangfoldsrådgiver på ungdomsskole og videregående nivå og som lærer på ungdomstrinnet, har jeg sett utviklingen på nært hold.
Elever er blitt grovere i språk og atferd. Vold og trusler forekommer oftere. Respekten for lærere og ledelse er svekket. Hos enkelte elever er helt grunnleggende folkeskikk i ferd med å forsvinne.
Dette handler ikke bare om ungdommelig opprør. Det handler om mangel på grenser.
Altfor mange elever vet at det sjelden får reelle konsekvenser å gå over streken. De vet hvordan de skal spille på vanskelige hjemmeforhold, psykiske utfordringer eller andre belastninger. Slike forhold må tas på alvor. Men det er forskjell på å forklare atferd og å frita for ansvar.
Når hensynet til elevens omstendigheter i praksis betyr at reaksjonene uteblir, blir lærere stående igjen med grov språkbruk, trusler og utrygghet, mens medelever må betale prisen.
Fra autoritet til forhandling
Da jeg selv gikk på ungdomsskolen på 90-tallet, var rektor en tydelig autoritet. Det var en grense man ikke ønsket å krysse. I dag er denne autoriteten langt svakere.
Vi har gått fra tydelig ledelse til en skole preget av forhandling. Det gagner de mest utagerende. Og det går ut over alle andre.
Samtidig er mange skoler blitt dårligere rustet til å håndtere elever som trenger tettere oppfølging eller et annet opplegg i en periode. I stedet later vi ofte som om alle skal fungere i samme klasserom, uansett forutsetninger. Det er ikke nødvendigvis inkluderende. Ofte er det krevende for alle involverte.
Skolen kan ikke bære alt alene
Men skolen kan heller ikke bære alt alene.
Når elever gjentatte ganger bryter grenser, må vi våge å snakke ærlig om foreldrenes ansvar. I dag forventes det ofte at skolen ikke bare skal undervise, men også oppdra, regulere følelser, korrigere atferd og kompensere for manglende grensesetting hjemme.
Slik kan det ikke fortsette.
Ja, skolen er en dannelsesarena. Men dannelse begynner ikke i klasserommet. Den begynner hjemme. Respekt for voksne, evnen til å ta imot beskjeder og forståelsen av at handlinger får konsekvenser, kan ikke utelukkende overlates til lærere og skoleledelse.
Vi har skapt et system der lærerens autoritet er svekket, samtidig som forventningene til hva skolen skal løse, bare vokser. Da pulveriseres ansvaret. Og når ansvaret pulveriseres, viskes også grensene ut.
Et nødvendig grep
Derfor er det positivt at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun løfter dette. Forslaget om å kunne ta elever ut av klassen i en periode gir skolene et verktøy de i dag mangler.
Det handler ikke om å gi opp elever. Det handler om å beskytte læringsmiljøet, sikre trygghet for flertallet og gi tydelige rammer til dem som trenger det mest.
Dersom høringsforslaget blir vedtatt og faktisk tatt i bruk, vil det også stille større krav til foreldrene. Ikke nødvendigvis fordi loven gir dem et nytt formelt ansvar, men fordi konsekvensene av barnets atferd blir vanskeligere å bortforklare.
Når en elev tas ut av klassen på grunn av vold, trusler eller alvorlig uro, kan ikke hjemmet lenger late som om dette bare er et skoleproblem. Da må foreldrene møte opp, ta ansvar og bidra til at barnet forstår alvoret.
På tide å bruke reaksjonene
Utfordringen i dag er ikke mangel på gode intensjoner. Utfordringen er at vi i for liten grad bruker sanksjoner, tydeliggjør konsekvenser og faktisk følger opp regelbrudd.
Altfor ofte skjer det lite. Og det merkes.
Jeg er også pappa til to gutter i norsk skole. Hvis mine barn oppfører seg uakseptabelt, forventer jeg tydelig beskjed. Ikke bortforklaringer. Ikke innpakning. Jeg vil vite det, slik at jeg kan følge opp hjemme og støtte skolen i arbeidet.
Dette er et felles ansvar. Skolen skal ikke stå alene med oppdragelsen når noe går galt.v
På tide å velge side
Dette handler om balansen mellom individ og fellesskap. Hvor mye skal én elev få ødelegge for mange andre? Hvor lenge skal hensynet til enkeltindividet gå foran tryggheten til resten?
Forslaget som nå er ute på høring, er et skritt i riktig retning. Men det må følges opp av en tydeligere vilje til å sette grenser, bruke reaksjoner og gjenreise respekten for skolens autoritet.
Dette handler ikke bare om lovendringer. Det handler om arbeidshverdagen til lærerne og skolemiljøet til elevene.
Det bør prege debatten fremover.
