Snever debatt om hjemmeavlet islamisme

I Norge og resten av Europa er det fremdeles et tegn på intellektuell dannelse å omtale radikalisering som et integreringsproblem. Det må vi bare gi oss med.

Islamistisk terror rammer Brussel og terroristene er belgiske statsborgere. Flere retter søkelyset mot innvandrertunge bydeler og forsteder i og utenfor europeiske storbyer som de hevder fungerer som fristeder for hatprediking og terrorrekruttering. Uoffisielt benevnes disse «no-go»-soner fordi politiet har trukket seg ut, og fordi folk flest frarådes å ferdes i dem. I avisene og på kommentarplass leser vi, noen ganger mellom linjene, at radikalisering blant unge muslimer i Europa kan kokes ned til mislykket integrering. De føler seg utstøtt, isolert og glemt, ja, marginalisert i et samfunn som i utgangspunktet kunne vært dem foruten. Slik gjør man en hel generasjon av fremtidige leger og jurister om til en psykisk ustabil rekrutteringspool for jihadister.

Rett skal være rett. Sviktende integrering er en stor utfordring i Europa. Flere minoritetsgrupper lever på randen av storsamfunnet. Velmenende politiske tiltak fremstår som halvhjertede, naive og lite målrettede. Alminnelig intuisjon tilsier at dette er risikabelt i en tid preget av folkevandring, landflyktighet, kulturkrasj og identitetsforvirring. Eksperter, deriblant europeiske sikkerhetstjenester, er enige om at utenforskap og rotløshet er en medvirkende årsak til hvorfor jihadistene lykkes med terrorrekrutteringen.