Struktur-rasjonaliseringens forbannelse

I Minervas nettugave torsdag 12. mars tar Nicolai Strøm-Olsen opp Kulturdepartementets hardhendte fusjonspolitikk overfor landets muséer (en politikk som på 1960-70-tallet ville ha blitt fordømt av landets "progressive" pressorganer under fy-ordet "strukturrasjonalisering"). Strøm-Olsen vedgår at "riktignok var det nødvendig å redusere antall museer i Norge fra 800, slik reformen gikk ut på".  Men hvor har han dette fra, - at det var "nødvendig"?  Nødvendig for å tjene hvilke formål?  Eller for å tjene hvilke aktørers interesser - "cui bono?", som de gamle romere sa på originalspråket. Strøm-Olsen er inne på forklaringen når han i sitt avslutningsavsnitt påpeker at "Slik får vi færre selvstendige enheter med høyt faglig nivå som kan tale kulturbyråkatene imot.  Kanskje er det derfor Kulturdepartementet viser en slik forakt for kunnskap?" Selvsagt er det derfor!  Og kroneksempelet i så måte er det såkalte "Nasjonalmuséet for kunst" - et fusjonsmonster som aldri skulle ha eksistert.  Et prosjekt som tilsynelatende ikke har hatt noe annet kjent formål enn å rasere tradisjonsrike og livskraftige kulturinstitusjoner, samt tilfredsstille kultokratiets klåfingrede forfengelighet.