Tigging til besvær

De fattige vil kanskje alltid være blant oss. Men det er fullt mulig å gjøre noe med tiggingen i norske gater.

Hver morgen går jeg fra mitt hjem ved Enerhaugen til kontoret i Oslo Sentrum, og den samme traséen tilbake etter endt arbeidsdag. Hver dag, sommer som vinter, passerer jeg et titalls tiggere ved Grønlandsleiret, ved Oslo S, Storgata og Akersgata. Det er i stor grad de samme som sitter der dag ut og dag inn — den gamle mannen med det viltvoksende grå skjegget ved 7-11, konen med de medlidende øynene ved Stargate. I fire-fem tiden om ettermiddagen samles de seg gjerne ved Grønland T-banestasjon, og på varme dager holder de grillfest ved den nye volleyballbanen i Eventyrparken. Foreløpig har jeg kun sett tiggere bruke de nye offentlige grillene der.

Om kveldene utenfor barene ved Rockefeller får man også nærkontakt med tiggerne, som har skjønt at fulle nordmenn er mer tilbøyelige til å gi dem penger enn de er i edru tilstand. Nylig kom jeg i snakk med en ung mann fra Romania utenfor baren Robinet.   Han fortalte at han hadde betalt en mann i hjemlandet en stor pengesum for å komme til Oslo for å jobbe. Men da han ankom med buss var det ingen jobb i vente. Snarere måtte han tigge for å få penger til å kunne reise hjem igjen.