«Ubehaget ved å knulle»

I 1967 erklærte Roland Barthes forfatterens død. En gang for alle ble det fastslått at en litterær tekst lever uavhengig av forfatteren, og det siste man vil gjøre er å bringe sistnevnte inn i tolkningen av verket hennes: Forfatteren er død for at teksten skal kunne leve.

50 år senere står vi i en ganske annen litterær virkelighet, der det virker som forfatteren blir sett på som en nøkkel til teksten sin. Alle likheter mellom hennes og hovedpersonens liv vil bli nøye ettergått i sømmene. Se bare på Vigdis Hjorth: Selv om Hjorth aldri har sagt at romanen Arv og miljø er basert på hennes eget liv, insisterer kritikerne på å ettergå romanen i sømmene for å finne likheter mellom hovedpersonen Bergljot og forfatteren.

Få kunstsjangre skaper så mye debatt som den såkalte virkelighetslitteraturen. Jeg sier «såkalte» fordi ingen vel egentlig er helt sikre på hva som definerer denne typen litteratur, og fordi navnet i seg selv ikke sier så mye. Et av de nyeste bidragene til debatten kom fra litteraturguru Toril Moi, som i Morgenbladet skriver om hvordan Knausgård skaker opp kjernen i moderne litteraturteori: Litteraturvitere har de siste årene tatt utgangspunkt i at virkeligheten ligger utenfor språket. Språkets oppgave er å representere virkeligheten. I dette synet blir selv den mest omhyggelige beskrivelse alltid en tolkning. Hos Knausgård, derimot, sier teksten det den mener, og den sier det rett ut.