I vår del av verden har vi ofte enkle svar på vanskelige problemer. Barnearbeid er en uting. Vi ønsker å bli kvitt det og bruker forbud og boikott som virkemiddel for å få det som vi vil. Men hva gjør vi dersom dette gjør livet vanskeligere for barnearbeiderne?
Forfatteren ble invitert til India og organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i delstaten Karnataka i Sør-India. Etter utallige samtaler med barnearbeidere og aktivister som arbeider for barnas interesser er det åpenbart at veien frem til akseptable oppvekstvilkår for barna ikke går gjennom forbud men gjennom bedre vilkår for barnearbeiderne.
— Hvis vi ikke gir barn valgmuligheter, har vi ingen rett til å fjerne den eneste muligheten de har. Det er Kavita Ratna, informasjonssjef for CWC i Bangalore i India som sier dette.
Møter med barnearbeidere i India
Midt i sentrum av Bangalore på en ubebygd tomt mellom høye murhus dukker en leir med fillete telt opp. Her har 27 familier fra landsbyer i Nord-Karnataka slått seg ned. Hjemme i landsbyen hadde de ingen jobb. Det var tørke og lite håp. De har bodd 2 år i Bangalore, men har måttet flytte to ganger. Slike migranter har det blitt mange av i byen de siste årene fordi Bangalore, Indias kunnskapshovedstad, har stor vekst og tilbyr jobber. Mens det mørkner sitter en gruppe barn og voksne utenfor et av teltene og forteller om sin situasjon. Få av disse barna går på skole. Ei jente på rundt ti år forteller at hun gjerne skulle gått på skole, men at det er viktigere å hjelpe familien slik at de kan overleve.
Dagen før møtes en gruppe barn i alderen 6 til 18 år i den fattige bydelen Banashankari, alle medlemmer av barneorganisasjonen Bhima Sangha.De presenterer seg i tur og orden, forteller hva de heter, hvilken klasse de går i og hva slags arbeid de har. De fleste går både på skole og arbeider. For mange av dem går arbeidet ut på å samle og sortere avfall (ragpicker) for å finne det som er verdifullt og selge det. De tjener kanskje et par kroner for en dags arbeid.
Den 16 år gamle jenta Rajeshwari er nestleder i Bhima Sangha i delstaten Karnataka. Hun har også vært ”ragpicker” men går nå på videregående skole finansiert av stipend og satser på å begynne på universitetet. Alle sitter på gulvet i et ca 20 kvadratmeter stort murhus som benyttes til skole og møter. Rajeshwari og de andre imponerer med sin fremtreden. De viser en usedvalig selvtillit og trygghet og argumenterer godt for sin sak. Og de stiller vanskelige spørsmål: Nå har de brukt mye tid på å gi informasjon. De er slitne etter en lang dag med arbeid og skole. Hva vil forfatteren gjøre med den informasjonen han har fått?
De arbeidende barna har nok av problemer. Politiet jager dem, arresterer dem, slår dem og krever penger for å slippe dem fri. En av de sakene ungene har kjempet for er å få lagt fast dekke på en viktig vei for lokalsamfunnet. Bhima Sangha trener dem i kommunikasjon. Jevnlig får de møte både lokalpolitikerne og delstatspolitikerne. — Det er skremmende å møte disse folkene, synes Rajeshwari. Men med vennene i Bhima Sangha i ryggen føler hun seg tryggere.
Boikott og forbud
Vi i Vesten liker ikke barnearbeid. Og vi velger gjerne den lette løsningen for å få ren samvittighet: Boikott av selskaper som selger produkter laget av barn. Men i de fleste tilfeller arbeider barna fordi de ikke har noe bedre alternativ. Mister de jobben sin kan resultatet være at de blir skjøvet over i en enda verre jobb eller inn i prostitusjon. Kanskje blir resultatet også selvmord i familien. Mange familiefedre i India tar livet sitt fordi de ikke er i stand til å brødfø familien.
I september i fjor var næringsminister Sylvia Brustad opprørt over at en underleverandør til Telenors deleide datterselskap Grameen Phone i Bangladesh benyttet seg av barnearbeidere til farlig arbeid: ”Barnearbeid er, i tillegg til å være ulovlig, selvsagt helt uakseptabelt og gjør et like sterkt inntrykk på meg, som jeg tror det gjør på alle andre,” sa hun til Dagsavisen.
I England avdekket BBC i en dokumentar sist sommer at billigmotekjeden Primark brukte underleverandører som benyttet seg av barnearbeid. Primark, som hevder å være opptatt av etisk handel, reagerte ved å avslutte samarbeidet med tre leverandører — og fjernet dermed barnas inntektsgrunnlag. Mange i England var kritiske til denne handlingen fordi de mente at Primark var mer opptatt av egen PR enn av barnas interesser.Det kompliserende momentet i denne saken, som i mange andre saker, var at leverandørene hadde satt ut produksjonen til underleverandører uten Primarks vitende, og disse underleverandørene brukte barnearbeidere. Kavita Ratna i CWC påpeker imidlertid at barn vil være involvert i ethvert produkt som produseres i India på et eller annet stadium av den lange leverandørkjeden.
Den amerikanske kleskjeden GAP ble høsten 2007 rammet av en lignende historie. Det ble avslørt at små barn måtte arbeide opptil 16 timer i døgnet uten lønn for å produsere varer til kjeden. Selskapet tok affære umiddelbart, gjorde det klart de ikke aksepterte barnearbeid, men sørget samtidig for at barna i de aktuelle fabrikkene ble tatt vare på. De vurderte også å innføre en merkeordning som viste at varene var ”Sweatshop Free” (ikke laget av barn).
CWC har i samarbeid med IKEA utarbeidet retningslinjer for barnearbeid. Organisasjonen er opptatt av at barna selv skal ha innflytelse over sin situasjon. Barn skal selv være med å bestemme hva slags arbeid barn skal kunne utføre, tilpasset alder og lokale forhold. Minstelønnssatser og kombinasjon av arbeid og skolegang er også sentrale elementer i disse retningslinjene.
Rett til arbeid eller rett til å velge
Den 9.desember 1996 var CWC og barneorganisasjonen Bhima Sangha i Karnataka vertskap for barnearbeidernes organisasjoner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Arbeidet med å etablere International Movement of Working Children startet på dette møtet. Det er grunn til å merke seg at de mange organisasjonene for barnearbeiderne sier nei til boikott som virkemiddel i kampen for barnearbeidernes interesser. I Latin-Amerika går de så langt at de krever “rett til arbeid” for barnearbeiderne. I Asia og Afrika har de lagt seg på linjen “rett til å velge”.
Etter 1990 har barnearbeid vært et internasjonalt diskusjonstema, forteller Kavita Ratna, og de fleste internasjonale avtaler og konvensjoner peker på boikott i forskjellige varianter som løsningen på problemet. Myndighetene i India har gått inn i det hun kaller en “denial mode” og gjør i praksis ingenting. Dvs det de gjør er å “rydde opp”. Hver gang noen VIP-er kommer på besøk i et område med barnearbeidere fjernes barna og plasseres i tiggerhjem. For å komme ut derfra må barna betale. — Folk flest i India blir sinte på barna, forteller Kavita. Hvorfor er du ikke på skolen? Dette har ført til at barna har blitt redde for å bli identifisert som barnearbeidere.
Tallet på barnearbeidere i India og verden for øvrig er usikkert. Det opereres med et tall på over 200 millioner barnearbeidere i verden og 55 millioner i India.CWC tviler på at myndighetenes offisielle tall er korrekte. De påpeker at myndighetene bruker forskjellige metoder for å holde de offisielle tallene nede. Blant annet blåses antall elever i skolen opp ved å operere med lister over elever som i virkeligheten har droppet ut av skolen. Andre elever blir betalt for å levere inn prøver og eksamener på vegne av barn som ikke lenger går på skolen.
Barnearbeideren Kiran Martin
For 2-3 år siden besluttet indiske myndigheter å gjennomføre en politikk som forbød barnearbeid. Problemet er imidlertid at de slik bare rammer etterspørselssiden men ikke gjør noe med tilbudssiden. Barnas behov for å bidra slik at familien har inntekt nok til å overleve fjernes ikke ved å forby barnearbeid. Historien til den gang 10 år gamle Kiran illustrerer problemet:
Kiran mistet jobben sin på bilverkstedet når lovforbudet trådte i kraft. Nå holder moren ham inne fordi hun er redd han skal havne i dårlig selskap. Kiran Martin likte jobben sin som assistent for en bilmekaniker. Men etter et politiraid mistet han jobben og han er ikke i stand til å finne en ny jobb.
Kiran har mistet faren sin. Moren jobber som hushjelp. — Lønnen som min mor får er ikke nok, så jeg må arbeide, forteller Kiran. Han tjente 10 rupees (kr 1,50) pr dag, og følte at han bidro med sitt. — Men nå er det vanskelig å få endene til å møtes, Mor må betale husleie og strømregningen, og må betale ned på gjeld også. På bilverkstedet kunne jeg i det minste lære meg yrket som bilmekaniker. Han forteller at han unnslapp når politiet raidet verkstedet. — Men neste dag fortalte arbeidsgiveren min at jeg ikke kunne komme tilbake. Moren min sier at jeg vil komme i kontakt med andre barn i slummen og komme bort i dårlige ting. Så hun stenger meg inne. Kiran går heller ikke på skolen ettersom moren ikke har råd til det. Også i offentlige skoler (som skal være gratis) ber lærerne om penger, sier han.
Kiran er bekymret for hvordan familien skal feire jul. — Jeg tror mor vil ta opp et lån og kjøpe klær til meg. Rentene vil være høye og jeg skjønner ikke hvordan hun kan betale ned lånet. Hvis vi ikke arbeider, kan vi ikke spise. I mange familier arbeider de eldste barna slik at de yngste slipper å arbeide, men jeg har ingen eldre søsken.
Innflytelse over eget liv
— Arbeid er en del av det å vokse opp, sier Kavita Ratna. — Det er en anerkjennelse av at du blir eldre. Hvorfor blir barn i Vesten betalt for å bidra til arbeidet i familien? Vi setter heller ikke pris på det arbeidet barnearbeidere gjør. Vi ser på det som noe mindreverdig og barnearbeiderne blir ledet til å tenke at hva jeg gjør er en forbrytelse. Kavita påpeker at vi i stedet burde se på hva slags arbeid barn gjør og hvordan dette kan kombineres med skolegang. — Vi kan ikke gi noe enkelt svar på hva som er rett.Hvert enkelt barn har forskjellige behov. Noen ser for eksempel ingen verdi i skolen fordi de blir slått av lærerne.
Kavita Ratna peker på at det ikke er èn eneste ting, ett eneste produkt hvor barna ikke har vært involvert på et eller annet stadium i den lange kjeden. — Vi har ingen slagordsløsning på dette, men ærlighet et første trinn.CWC har også fått barnearbeiderne til å lage en oversikt over hva slags arbeid som er farlig eller ufarlig for barn avhengig av alder, kjønn osv. Listene er forskjellige fra landsby til landsby fordi forholdene varierer lokalt. Det viktigste kravet er at vi må lytte til barna slik at barna får innflytelse over eget liv, påpeker Kavita.
Dette er på mange måter hovedideen til CWC. I det internasjonale arbeidet for barn og barnearbeidere snakkes det om de tre P-ene. Mye vekt har vært lagt på ”Protection” og ”Provision”, mens mange glemmer ”Participation.” Barn skal ha en reell innflytelse over sitt eget liv.
Etter å ha snakket med barnearbeiderne virker det klart at boikott og forbud er uegnet som virkemiddel i kampen for barnearbeidernes interesser. Det er ikke bra at barn må arbeide, og det er et brudd på deres menneskerettigheter dersom de ikke får skolegang. Men dersom vi forlanger vestlig standard uten at vi sørger for et godt skoletilbud og bedre materielle kår for barn i u-land risikerer vi å gjøre hverdagen deres verre i stedet for bedre.
Alternativ til forbud og boikott
Hva er så alternativet til forbud og boikott? Det finnes naturligvis ikke noe enkelt svar på dette vanskelige spørsmålet. Men i stor grad dreier det seg om økonomisk utvikling, et bedre skoletilbud og reduksjon av fattigdommen. I stedet for å boikotte varer produsert av barnearbeidere bør vi stille krav til forholdene varene er produsert under. Det kan eksempelvis være:
Minstelønnssatser for voksne arbeider som gjør det mulig for dem å forsørge familien uten at barna tvinges ut i arbeid.Det må være mulig å kombinere arbeid og skole.Barna må få innflytelse over hva slags arbeid de blir satt til å gjøre og på hvilke betingelser.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
