Mannen som ville redde Russland

«Kom igjen, Daniel. Nei. Aldri i verden. Det er som om du lager film i tilfelle jeg dør.»

Aleksej Navalnyj himler oppgitt med øynene i åpningsscenen av dokumentaren som bærer hans navn, etter at filmskaper Daniel Roher har spurt hvilket budskap han har til det russiske folket dersom han blir drept.

«Jeg er klar for å svare på spørsmålene dine, men la det bli en annen film. Film nummer to. La oss lage en thriller av denne filmen, og i tilfelle jeg blir drept, kan det bli en kjedelig film om mitt minne.»

Til tross for Navalnyjs kontante avvisning av premisset, er ikke spørsmålet så håpløst som han gir uttrykk for. Han har blitt forsøkt drept tidligere – av folk med midler og kunnskap til å gjøre det. Det er faktisk hele grunnen til at den kanadiske regissøren sitter bak kameraet og snakker til ham.

Han-hvis-navn-må-være-unevnt

Aleksej Anatoljevitsj Navalnyj, født 4. juni 1976 i landsbyen Butyn utenfor Moskva, er opposisjonspolitiker, korrupsjonsjeger og kanskje Russlands mest kjente dissident. Ved hjelp av folkemøter, sosiale medier og egen YouTube-kanal har han nådd frem til millioner av mennesker med sitt budskap om at Russland og russere fortjener en bedre leder enn Vladimir Putin. I 2018 forsøkte Navalnyj å stille som presidentkandidat mot Vladimir Putin – mannen som nekter å ta hans navn i sin munn – men valgkommisjonen nektet ham å stille.

Navalnyjs organisasjon Antikorrupsjonsfondet (FBK) avdekket en rekke tilfeller av grovt underslag og regelrett tyveri begått av landets elite frem til nedleggelsen i 2021. Spikeren i kista kom da myndighetene definerte FBK som ekstremistisk.

Attentatforsøket

Navalnyjs mest spektakulære historie startet imidlertid sensommeren 2020, da et rutefly på vei til Moskva fra byen Tomsk i Sibir måtte nødlande, etter at Navalnyj ble alvorlig syk ombord. Han ble lagt inn på sykehuset i byen Omsk. Familien og medarbeiderne ble nektet adgang, og anklaget russiske myndigheter for å ha forgiftet ham – en påstand legene ved sykehuset avviste. Ifølge dem var det ingen spor etter gift i systemet hans, og dramatikken på flyreisen skyldtes en metabolisk lidelse. Russiske statlige medier hevdet at dissidenten bare hadde seg selv å takke, og påsto at Navalnyj på jevnlig basis inntok store mengder alkohol, kokain og andre rusmidler, samt deltok i orgier med andre menn.

Etter å ha blitt overført til sykehus i Berlin ble det avslørt at dissidenten var blitt forgiftet med den beryktede nervegiften novitsjok, blant annet brukt i det feilslåtte attentatet mot den russiske avhopperen Sergej Skripal og hans datter i Salisbury i 2018 – et angrep britiske myndigheter anklaget Vladimir Putin for personlig å ha stått bak.

«Det var som å etterlate en signatur ved åstedet», kommenterer Navalnyjs stabssjef Leonid Volkov i dokumentaren. Han kaller novitsjok «Putins signaturgift».

Les Minervas intervju med Volkov:

Pluss

– Legitimiteten til Putin-regimet har blitt kraftig svekket

Etterforskningen av attentatforsøket er utgangspunkt for dokumentarfilmen Navalny, som hadde premiere på filmfestivalen Sundance i januar, og nå er tilgjengelig på HBO Max.

«Moskva-4»

Filmen følger Navalnyj, hans team og journalist Christo Grozev fra gravejournalistkollektivet Bellingcat i deres arbeid med å avsløre gjerningsmennene bak forgiftningen og spore ordren om å likvidere ham helt til topps i Kreml.

Det er fascinerende å se metodene Bellingcat benytter seg av for å avdekke komplottet, og hvor mye informasjon Grozev er i stand til å hente inn med begrensede ressurser. Navalnyj er god på å tiltrekke seg pressens søkelys, og lar ikke sjansen gå fra seg til å skape oppmerksomhet via egne kanaler. Han deler blant annet en video på TikTok om hvordan det er å etterforske sitt eget drap.

Informasjonen de er i stand til å hente inn, er oppsiktsvekkende nok i seg selv, men det er når Navalnyj ringer flere av gjerningsmennene – og en av dem avslører det hele – at etterforskningen når sitt klimaks.

Seansen får navnet «Moskva-4». Med glimt i øyet forklarer Navalnyj at virkelighetens FSB-agenter er langt fra de utspekulerte, årvåkne og lynende intelligente etterretningsoffiserene Hollywood presenterer oss:

«E-posten til deres øverste etterretningsfyr ble hacket flere ganger. Første gang var passordet hans ‘Moskva-1’, andre gang ‘Moskva-2’. Tredje gang han ble hacket, var passordet ‘Moskva-3’. Du kan jo gjette hva passordet var den fjerde gangen han ble hacket. Så ‘Moskva-4’ er forklaringen på systemets dumhet.»

Dumheten kommer i form av kjemikeren Konstantin Kudrjavtsev, som går fem på når Navalnyj ringer. Kudrjavtsev innrømmer ikke bare at han deltok i attentatforsøket, men avslører også hvordan Navalnyj ble overvåket, hvor på klærne hans giften ble plassert og arbeidet med å fjerne sporene av den i etterkant, inkludert av legene ved sykehuset.

«Stakkars fyr. De vil drepe ham», slår Navalnyj fast etter å ha lagt på med den intetanende kjemikeren. Det er ikke utenkelig at han hadde rett. Kudrjavtsev har vært savnet siden opptaket ble offentliggjort i desember 2020.

Mange er også – med rette – bekymret for Navalnyjs skjebne. Fast bestemt på å reise tilbake til Russland så snart helsen tillater det, lander han og kona Julija i Moskva 17. januar 2021. På slep har de en skokk med journalister, samt dokumentarteamet. Ved Moskvas hovedflyplass har en folkemengde møtt opp for å ønske Navalnyj velkommen hjem. Vi ser politiet anholde vilkårlige sivile – til og med journalister som sender live mens de fraktes bort. Noe glimt av hovedpersonen får de fremmøtte ikke. Han arresteres allerede i passkontrollen, og har sittet fengslet siden.

Mørkt bakteppe

Filmen gir et intimt møte med Navalnyj, og det er lett å sympatisere med ham og kampen han kjemper. I opptak fra valgmøter i forbindelse med presidentvalget i 2018 ser vi en folkelig politiker som blander engasjement og humor i møte med sine tilhengere. Privat ser vi varmen mellom ham, kona og deres to barn, hengivenheten og engasjementet til hans nærmeste medarbeidere. Et bilde danner seg av en mann som er diametralt motsatt av mannen hvis makt han utfordrer: Vladimir Putin. Selv for en uten stor ekspertise på Russland er det ingen overraskelse at Navalnyj har lykkes med å tiltrekke seg millioner av russere i sin kamp mot det korrupte kleptokratiet.

Samtidig er ikke dette et regime det er trygt å utfordre – noe Navalnyj og co selvsagt er smertelig klare over. Og spillereglene er endret på svært kort tid. På mange måter er filmen derfor ekstra vond å se på i lys av den siste tids utvikling.

Invasjonen av Ukraina har avslørt Putin som despoten han tross alt har vært lenge, men som altfor mange har vært ute av stand – eller vilje – til å se. Navalnyj ble på sin side flyttet til et høysikkerhetsfengsel sist uke, og er dessuten siktet for nye forbrytelser som kan gi en fengselsstraff på 15 år ved siden av de ni årene han allerede er idømt.

Russland har vedtatt drakoniske lover for å kneble all sannhet om krigen i Ukraina. Opposisjonelle medier har stengt ned, og regimet har tatt et jerngrep om folks frihet man ikke har sett siden sovjettiden. Befolkningens evne til å demonstrere er kraftig innskrenket, og den minste antydning til folkelig opposisjon blir slått knallhardt ned på før den kan utvikle seg.

Det er således skummelt å tenke på hva Putin – som allerede er blitt en internasjonal paria – nå tenker at han kan tillate seg å gjøre med Aleksej Navalnyj. Hva mer har han å tape på å kvitte seg med denne mannen en gang for alle?

Navalny er, som hovedpersonen ønsker seg i åpningsscenen, en thriller av en dokumentar. La oss ikke håpe det blir behov for å lage en kjedelig film om hans minne.