NRK-serien Makta påtar seg et betydelig ansvar

Lesere av denne anmeldelsen bør først gjøres kjent med at jeg har hatt noe indirekte og direkte befatning med utarbeidelsen av TV-serien Makta, dog uten å motta noen godtgjørelse eller ha noen aktiv rolle i utarbeidelsen i manuset. Prosjektet hørte jeg første gang om høsten 2019. Opptil flere av de som arbeidet med det, møtte da opp på lanseringen av min Reiulf Steen-biografi. Jeg hadde noen hyggelige samtaler med dem og satte pris på å høre at boken min ville bli en viktig kilde for historiefortellingen i serien. Tre år senere, da prosjektet nærmet seg innspillingsstadiet, sa jeg ja til å ta en ubetalt konsultasjonstime med skuespilleren som var valgt ut til å spille Reiulf Steen. 

Etter kontakten i 2022 var jeg, selv om skuespilleren Jan Gunnar Røise gjorde et interessert og positivt inntrykk, avventende skeptisk til hvordan den ferdige serien ville se ut. Det er en krevende utfordring i vår tid å lage TV-drama basert på politiske hendelser fra få tiår tilbake. Det er, sett fra mitt ståsted som faghistoriker, to muligheter til å gjøre det på en etisk forsvarlig måte. ENTEN må karakterene ha andre navn og være så ulike de historiske personene at TV-dramaet ikke får noen betydning for vår samtids oppfatning av dem. ELLER så må man legge fremstillingen i TV-dramaet så nær virkeligheten at publikum ikke får en misvisende oppfatning av de historiske personene. En blandingsløsning hvor noen roller ligner veldig på de historiske personene er en utrygg snarvei, fordi mange av seerne vil anta at andre karakterer da også ligger tett opp til den historiske virkeligheten. 

Jeg hadde advart produksjonslaget til Makta om ikke å gå i den etisk betenkelige Atlantic Crossing-fellen, hvor kjente avdøde personer tillegges handlinger og holdninger de aldri hadde i virkeligheten. Svaret var at man her ville være tydeligere på at dette var fiksjon. Da jeg spurte om hva karakteren som lignet Reiulf Steen skulle hete i serien, fikk jeg til svar at han der skulle hete – Reiulf Steen. Slik jeg fikk konseptet presentert, syntes det å være en betydelig risiko for at det kunne ende opp med et heltebilde av Gro Harlem Brundtland og et misvisende negativt bilde av andre aktører. Jeg noterte meg håpefullt likevel at man syntes å være bevisst problemstillingen med historie og fiksjon, og at man planla å ha dialog med etterkommere til avdøde aktører.