DEBATT

Hold kjeft og skatt med glede!

Publisert

Bråket med Bjørn Dæhlie og skatten begynte egentlig for snart fem år siden, på et frokostmøte hos Civita, der han slapp ut sin frustrasjon over formuesskatten. Det var visst ille å våkne til tanken på å måtte betale formuesskatt for den dagen. Reaksjonene i sosiale medier lot ikke vente på seg. De var heftige.

Man kan forstå at folk reagerer på at det største problemet noen har, er skattekonsekvensen av at vedkommende har godt over 100 millioner kroner å rutte med. Det finnes folk som har problemer med å få endene til å møtes, og så kommer det en fyr med et slikt utbrudd. Han må da mangle evne til å sette seg inn i vanlige folks situasjoner?

Men skal allikevel det kunne begrunne at staten skal skatte de høytlønte og velstående hardt? Og skal dette være en grunn til at de helst skal betale sin skatt med glede, men hvis de ikke klarer det, skal de ihvertfall holde kjeft?

Isåfall skulle de aller fleste i Norge holde kjeft om hvordan staten flår dem, fordi de uansett har det bedre enn slumbefolkningen i Nairobi, Rio de Janeiro og andre steder. Og det skulle være greit at den norske stat flår alle i Norge inntil de er like fattige som de slumbefolkningene. Hvor mange som gidder å gjøre noe særlig, blir da også et spørsmål.

Nå er det ikke snakk om at staten tar alt, men hver krone det offentlige tar for å bruke på sine planer, er en krone den enkelte skattebetaler ikke kan bruke på sine egne planer, det være seg reiser, sabbatsår, bedre skolegang for sine barn, hobbyutstyr eller hva det måtte være. Hold kjeft, kan man jo velge å si. Det er mange andre som heller ikke får realisert slike planer, og som også står mye lenger fra å kunne realisere dem.

Dessuten er det igjen ikke snakk om å ta alt. Men de kommer i små drypp. Den ene skatteøkningen følger den andre. Til slutt blir det mye. Og staten krever da at folk jobber for statens planer istedenfor deres egne.

Vi må huske at for hver riking det blir medieoppslag om ved skatteutflytting, er det mange langt vanligere som ikke flytter ut, kanskje først og fremst fordi transaksjonskostnadene er høye i forhold til hva de sparer i skatt. Disse langt vanligere er staten avhengig av for å dekke sine utgifter, for de virkelig rike er det for få av.

Men det beste er vel å trekke konklusjonen at det ikke er synd på dem, for vi kan alltids finne noen som har det verre. Og da kan de jo bare holde kjeft.

Powered by Labrador CMS