For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Velferd, vinning og visjoner
På tide å tenke nytt i den velferdspolitiske debatten?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Debatten om velferdspolitikk og private produsenters rolle i den offentlige velferden har lenge vært en skyttergravskrig mellom ytterfløyene. Venstresiden vil ha bort private, høyresiden vil ha flere av dem. Dette tvinger mer moderate politikere til å regulere mer for å berolige venstresiden, samtidig som reguleringene ikke må skape for sterk kritikk fra høyresiden. Dette medfører like fullt at mer og strengere regulering blir et mål i seg selv, uten at dette på noen måte skaper bedre tjenester og bedre ressursutnyttelse til glede for skattebetalerne.
Dette er bakteppet for den relativt ferske boken til Nils-Ola Widme, Velferd og vinning: Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon.
Widme er ingen hvem som helst i denne sammenheng. Han har blant annet vært næringspolitisk direktør i Abelia, NHO-foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter, og han var delaktig i både Velferdstjenesteutvalget og det såkalte Avkommersialiseringsutvalget. I sistnevnte utvalg var Widme en del av et mindretall som i harde ordelag tok avstand fra hele rapporten, noe Minerva omtalte som en av de klareste dissensene i hele NOU-historien.
Velferd og vinning har en nøytral form og lykkes godt i å vise at de politiske utfordringene for utvikling av velferdstjenestene er langt vanskeligere enn om man er for eller imot private produsenter av tjenestene. Widme ønsker å bidra til å dreie politisk oppmerksomhet mot andre og viktigere spørsmål, som for eksempel hvordan politikk og ledelse kan fremme utvikling og problemløsning. Det er slik presisjon velferdsdebatten lenge har trengt, og boken lykkes relativt godt med ambisjonen.
En av bokens største styrker er hvordan den viser at velferdstjenestene er gjort til offentlige tjenester ved at de normale markedsfunksjonene er satt ut av spill. Velferdstjenester er ikke som alle andre tjenester, fordi de er et resultat av politisk styring og regulering. Graden av styring fører til redusert handlefrihet for produsentene. Dette hindrer private produsenter fra å følge rasjonelle økonomiske insentiver, noe som reduserer potensialet for å få effekt av konkurranse og mer konkurransedrevet innovasjon, samtidig som det også fjerner grunnlaget for mye av kritikken mot å bruke private produsenter.
Den offentlige styringen og reguleringen er stort sett for streng til at private aktører kan skumme fløten, samtidig som den er for streng til at private produsenter kan bidra til å komme opp med virkelig innovative løsninger i de ulike velferdstjenestene. Mulighetene til å innovere begrenses eller styres rett og slett av de reguleringene som gjør velferdstjenester til offentlige tjenester.
Widme mener at det finnes en vei ut av dette dilemmaet. Nemlig gjennom å styre og regulere smartere, slik at ulike produsenter kan konkurrere om å innovere frem bedre løsninger. For å oppnå en slik form for styring og regulering, mener forfatteren at politikerne må sette tydeligere retning. En må velge ut noen samfunnsutfordringer som skal løses, og deretter sikre at offentlige og private ressurser styres mot å nå dette målet.
Her er boken tydelig inspirert av økonomiprofessoren Mariana Mazzucato og hennes teorier om betydningen av politisk fastsatte mål for å oppnå innovasjoner. Mazzucato er opptatt av hvordan innovasjoner som internett er biprodukter av offentlige mål og satsinger.
Widme mener at barnehageforliket er det beste eksempelet fra norsk velferdssektor på hvordan overordnede politiske mål har koordinert offentlige og private ressurser i en bestemt retning. Det er vanskelig å være uenig i at barnehageforliket var en suksess. Men på den tiden var det en konkret utfordring: Det var ikke nok barnehageplasser. Og en konkret løsning: Å gi private aktører økonomiske insentiver til å hurtig bygge ut kapasiteten.
Dagens velferdsstatlige utfordringer fremstår mer kompliserte. Hvordan kan de offentlig finansierte tjenestene levere mer og bedre velferd, til flere brukere, men med færre ansatte? Det må trolig skje gjennom en kombinasjon av ny teknologi, ny organisering og bedre drift og ledelse. Noe som er langt mer komplisert enn å bygge barnehageplasser.
Hvordan vi skal få en politisk valgt ledelse, nasjonalt og lokalt, bestående av politikere som håper på gjenvalg, til å bli enige om én retning og prioritering av flere sammensatte mål, fremstår ganske uklart i boken.
Widme skal like fullt ha honnør for å forsøke å dreie velferdsdebatten i en mer konstruktiv retning. Selv om løsningene hans fremstår litt for visjonære for undertegnede, bidrar Widme med en nøytral, faglig og til tider overbevisende fremstilling av velferdsstatens utfordringer og muligheter.
Spørsmålet er om løsningene på utfordringene ikke egentlig er mer rett frem. For eksempel en annen modell for vår velferdsstat, med lavere skatter, færre universelle ordninger og mer vekt på behovsprøving, egenandeler og private forsikringer. Dette vil spare på arbeidskraftkostnadene, og det vil skape større insentiver for innovasjon og kvalitetsheving.
Men en slik modell er dessverre politisk usannsynlig her til lands, og det vet nok Widme utmerket godt. Det betyr ikke at det er feil.
