Bør man abortere et foster med Downs syndrom og prøve på nytt?

Aksel Braanen Sterri forsvarer de som velger å abortere et foster som har Downs syndrom. Han mener at disse har svært gode grunner til å ta abort og viser blant annet til hensynet til det mennesket som skal settes til verden. Men innebærer det at de som kunne forsøkt på nytt, men som valgte å sette et barn med Downs syndrom til verden, gjorde noe de moralsk sett strengt tatt ikke burde gjort?

Sterri skriver at mange som aborterer et foster med Downs syndrom (og prøver på nytt), kanskje tenker at de gjør det «av hensynet til det mennesket som skal settes til verden». Jeg syns det er uklart om han mener at dette er en grunn alle som er gravide med et foster med Downs syndrom bør tenke over og ideelt sett rette seg etter, eller om det er en grunn vi bør respektere at mange som er i den situasjonen retter seg etter.

Sterri argumenterer også for at livskvaliteten til en person med Downs syndrom er lavere enn for en person uten noen funksjonshemming. Han knytter argumentene sine til en konsekvensetisk tradisjon. I følge konsekvensetikken er det moralsk rette utelukkende det som skaper best utfall. Hvis vi ser bort fra andre kostnadsargumenter Sterri viser til, kan man i denne debatten sannsynligvis oversette «best utfall» med «høyest mulig nivå av livskvalitet».