En europeers erindringer

I sine memoarer, Verden av i går, beskriver Stefan Zweig (1881–1942) det gamle Europa, et Europa som forsvant foran øynene hans gjennom to verdenskriger, og til slutt var tapt. «Hva vil vi med å involvere oss i krigen i Europa», spør Ketil Bjørnstad i Aftenposten 7. juni. Her er det naturlig å sitere rådgiver i Civita, Eirik Løkke, i hans motsvar: «Vi vil støtte Ukrainas kamp mot tyranniet, en kamp som fordrer massiv økonomisk og militær støtte.» 

Vi vil støtte Ukrainas kamp mot tyranniet, slik at vi unngår at vårt Europa og vår verden møter samme skjebne som Stefan Zweigs. Derfor er det hårreisende at Bjørnstad så til de grader mistolker – ja, jeg vil våge meg til å si litterært misbruker – Zweig i sin kronikk. 

Et forsvar for sivilisasjonen

En varm julidag i 2022 stod jeg utenfor Kapuzinerberg 5 i Salzburg, i et minutts stillhet for den store, europeiske forfatteren Stefan Zweig. Jøde, pasifist og humanist, og på høyden av sin karriere en av verdens mest leste og oversatte forfattere. 

Zweig flyttet til Salzburg i 1919, og bodde der i hjemmet sitt på Kapuzinerberg i 15 år. I 1938 brant nazistene bøkene hans, og han ble drevet i eksil fra sitt elskede hjemland. Flukten gikk fra Østerrike, til England, over til USA og endte i Brasil. Noen få år senere, i 1942, tok han livet sitt, i desperasjon over at den verden han hadde vokst opp i, nå var ødelagt. Han og kona Lotte endte sine dager i hjemmet deres utenfor Petrópolis.

«Det har ikke hjulpet meg at jeg nesten i et halvt århundre som en ‘citoyen du monde’ har oppdradd mitt hjerte til å føle kosmopolitisk. Nei, den dagen da jeg mistet mitt pass, oppdaget jeg i mitt åtte og femtiende år at hjemmet betyr mer for en enn en inngjerdet flekk jord.» Han hadde da blitt fratatt sitt hjemland, sitt pass og som jøde også sin menneskelighet i møte med nasjonalismen.

Selv om Zweig var pasifist, ble han knust av nazismen og hvordan det ødela den europeiske sivilisasjonen og hans eget hjemland. Verden av i går er et oppgjør med krigshissende nasjonalisme, og boken er derfor et utmerket forsvar for solidaritet med Ukraina mot russisk voldstyranni og ekspansjonisme. Hele hans liv og fortelling viser konsekvensene av en naiv holdning overfor anti-demokratiske og inhumane krefter. 

Intellektuell naivitet i møte med nasjonalisme

Zweig var en forsvarer for sivilisasjonen og demokrati, en europeisk humanistisk kultur. Man kan også lese en viss kritikk, om enn indirekte, mot de intellektuelles (passive) forhold til opprustning og nasjonalisme. De dyrket kulturen, og var ikke særlig engasjert i politikk. Her kritiserer Zweig især «dannelseshovmodet» i Tyskland. Kritikken mot den tyske akademiske eliten kan rettes bredere mot en mer akademisk-borgerlighet. Det var disse som fnøs av Hitler og aldri så på han som noe mer enn en «ølstueagitator», «en mann som aldri virkelig kunne bli farlig.» 

Svaret var samarbeid og fellesskap i Europa, men det stod ikke sterkt nok i møtet med den aggressive og brutale nasjonalismen: «Europa forekom meg forblindet og dødsdømt – Europa, vårt hellige hjem, den vesterlandske kulturs vugge og Parthenon». 

Titter man ned på gaten foran huset til Zweig, ser man fire snublesteiner. Snublesteiner er minnesmerker over ofrene for nazismen under andre verdenskrig. Du finner dem overalt på gatene i Europa, og især i Østerrike. 

«Utfallet av Ukraina-krigen vil være avgjørende for europeisk sikkerhet og sikkerhetspolitikk i det 21. århundre. Det er i realiteten en eksistensiell kamp for demokratiets fremtid i Vesten», skriver Løkke. Det er den samme eksistensielle kampen Zweig selv var vitne til i sin levetid. Selv om Østerrike-Ungarn ikke lenger er å finne på kartet, og keiser Franz Josef for lengst er død og begravet. I dag er vi vitne til at et europeisk land angriper et annet, for første gang siden andre verdenskrig. Den dype freden er brutt, og vår kamp er å sikre at Ukraina fortsatt er å finne på kartet. I et slikt mareritt-scenario er det mye vi kan gjøre. Vi kan gi penger til Fritt Ukraina, slik at vi direkte støtter dem som kjemper for friheten, og vi kan lese Stefan Zweig: 

«For min innerste oppgave, den som jeg i første år hadde satt hele min overbevisnings kraft inn på, Europas fredelige forening, var forrådt.» 

Et varsel og et vitnesbyrd

Det var totalitarismen og nazismen som ødela det grenseløse, europeiske fellesskapet Zweig søkte. Det er den totalitarismen som i dag forsøker å ødelegge Ukraina. Fremfor alt er Verden av i går et varsel og vitnesbyrd om hva tyranner fører til. Russlands angrep er et angrep på det ukrainske folkets ønske om mer frihet og demokrati, og dermed blir et forsvar for Ukraina enda mer i Zweigs ånd. For å parafrasere forfatteren selv: Jo mer europeisk menneskene ønsket å leve, desto hardere ble de straffet av den neven som slo Europa i stykker. Her må jo da europeisk leses i betydningen Zweigs humanisme – det sanne europeiske. 

«(…) jeg har sett de store massideologier vokse frem og bre seg ut for mine øyne, fascismen i Italia, nasjonalsosialismen i Tyskland, bolsjevismen i Russland og fremfor alt den store pest, nasjonalismen, som har forgiftet vår europeiske kulturs blomst.» 

Før jeg forlater Kapuzinerberg, tar jeg et siste blikk ned på snublesteinen foran meg. En liten brostein på 10x10 cm kan umulig fange et helt liv, men brosteinen oppsummerer den historien Zweig selv var vitne til, og til slutt også et offer for: 

Hier wohnte Stefan Zweig. 
Jg. 1881.  
Flucht 1934. 
England, USA, Brasilien
Flucht in den Tod
23.2.1942
Petropolis