Kreftene mot det liberale demokratiet samler seg – det må også Europa

Putins krig i Ukraina har vært en påminnelse for Vesten om verdien av det liberale demokratiet, men også i land som Polen og Ungarn motsetter regjeringene seg grunnsteinene i rettsstaten og demokratiske prinsipper.

Utenfor Europa er denne problematikken enda større.

Tidligere denne måneden møttes to av verdens mektigste menn på sidelinjen av det årlige toppmøtet til Shanghai Cooperation Organisation. Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin knytter stadig tettere bånd mellom Russland og resten av Østen, som en motreaksjon på Vestens demokratiske tankegang.

Dette er bare noen av mange eksempler på illiberale staters fremgang internasjonalt.

De blir flere og sterkere, og gjør at vårt kontinent blir stående igjen som et av få håp for verdens liberale demokratier.

Europa og EU har lenge hatt et stort forsprang i å samle land bak et felles formål. Dette står vi nå i fare for å miste om vi ikke samler og styrker oss.

Et steg i denne retningen er å formalisere samarbeidet i EU gjennom økt føderalisering av nasjonalstatene, slik at overordnede saker som forsvars-, utenriks- og justispolitikk legges til unionen sentralt, mens nasjonalstatene får mer makt over annen nasjonal politikk.

Hovedtanken bak føderalismen er at større, internasjonale organisasjoner kan styre bedre i grenseoverskridende spørsmål enn nasjonale stater kan alene. Med en verden som blir stadig mer teknologisk og globalt integrert kan man stille seg spørsmålet om dette ikke egentlig er uunngåelig.

I kjernen av problematikken rundt føderalisme ligger nasjonalstatenes selvråderett; hvem har egentlig retten til å bestemme over et land unntatt landet selv? Ideen om nasjonen har vært et bærende element i suverenitet og statsstruktur i lang tid, men i den globale tidsalderen vi lever i, er vi nødt til å heve oss til et høyere nivå der vi må erkjenne hva vi faktisk står for, og hva som definerer oss som europeere.

Europa har blitt et kontinent som holder verdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og solidaritet høyt. Med rettsprinsipper tilbake til romersk lov og et etikkgrunnlag fra kristen middelalder, deler vi en unik historie og verdier som samler oss.

Financial Times-kommentator Martin Sandbu introduserte i mai begrepet «samråderett». I korte trekk betyr det retten, og muligens også plikten, til å være der beslutningene tas for å best mulig sikre egne interesser, som for eksempel i EU.

Sandbu peker på at en forutsetning for selvråderett i dagens globaliserte verden nettopp er samråderetten, fordi uansett hvordan vi vrir og vender på det, kommer vi ikke unna påvirkningen fra resten av verden.

Ser vi på oppslutningen om et føderalt Europa internt i EU er den relativt lav. Det er fortsatt selvråderetten og nasjonalismen som enn så lenge har flertallet, og skaper en interessant dynamikk mellom tilhengerne av et føderalt Europa, og de som først og fremst støtter en konføderal union. I kjernen ligger forskjellen mellom det overnasjonale og transnasjonale, hvor føderalister har en større ideologisk tanke om en samling på bekostning av enkelte suverenitetsavståelser, mens konføderalistene ønsker samarbeid med opprettholdelse av autonomi.

Til felles har de allikevel et ønske om et mer effektivt samarbeid på tvers av land, med et felles verdigrunnlag. Spørsmålet er om dagens strukturer holder over tid, og om konføderalismen på lang sikt er samlende og effektivt nok til å takle et skiftende verdensbilde i negativ utvikling, uten suverenitetsavståelsene.

Slaget om det liberale demokratiet som så ut til å ha vunnet på 1990-tallet, har gjenoppstått.

Med et ustabilt USA i vest, et aggressivt Russland, og et raskt voksende Kina i øst, blir Europa uten tvil den viktigste, og muligens eneste, forkjemperen for de demokratiske og liberale verdiene slik vi kjenner disse i dag.

Uansett om løsningen er et transnasjonalt eller føderalistisk EU, eller et «United States of Europe», så er en ting sikkert.

Denne kampen kan ingen enkeltland ta alene.