Hongkong: Montesquieu rir igjen

Cheng og Lam hevdet at Hongkong ikke har maktdeling. I stedet kalte de styresettet etter hongkonggrunnloven for «et utøvende-makt-ledet system», selv om de presiserte at domstolenes uavhengighet var sikret. Senere den samme uken ble høyesterettsdommer Patrick Chans foredrag fra 2011 om Hongkongs tredeling av makten fjernet fra utdanningsetatens nettsider, et tegn på hvor kontroversielt konseptet om maktdeling har blitt.

Striden handler ikke utelukkende om ordkløveri. Det er to aspekter som det er verdt å merke seg.

Valget hadde styrket den lovgivende makten

Den lovgivende forsamlingen i Hongkong, Legislative Council (LegCo), står svakere enn lovgivende organer i andre, frie styresett. For det første er halvparten av de 70 medlemmene utpekt av interessegrupper, ikke direkte valgt av folket. For det andre må LegCo ha den utøvende maktens godkjenning for å fremme viktige lovforslag, selv om det heter i grunnlovens artikkel 64 at «myndighetene må følge loven og står ansvarlig overfor Legislative Council». Det kan legges til at LegCo har en mulighet til å fjerne lederen av den utøvende makten gjennom riksrett (art. 73).

Valg til LegCo skulle som kjent ha blitt holdt i september 2020, men ble utsatt av Carrie Lam, angivelig som følge av smittefaren knyttet til koronaviruset fra Kina. Det hersker liten tvil om at kandidatene som støtter Lam hadde lidd et sviende nederlag i valget. LegCo hadde sannsynligvis fått et flertall av demokrater, for første gang. Resultatet hadde gjort LegCo til en målbærer av folkeviljen, noe som hadde fått konsekvenser for maktbalansen.

Ved å påstå at Hongkong har et «utøvende-makt-ledet» styresett, kan Lam og hennes støttespillere i Beijing ha ønsket å komme konflikter med den lovgivende forsamlingen i forkjøpet. Det var for øvrig også denne frykten for et sterkere LegCo som i juli gjorde at en rekke fremtredende opposisjonskandidater like godt ble diskvalifisert.

Gitt at den lovgivende forsamlingen er svak, er det domstoler i Hongkong som holder den utøvende makten i tøylene. I praksis er det slik prinsippet om maktdeling blir ivaretatt.

Den fulle innlemmelsen i 2047

Den andre forklaringen på hvorfor medlemmene av hongkongregjeringen nekter å anvende uttrykket «maktdeling» er historisk, og har å gjøre med kommunistpartiet i Fastlands-Kinas frykt for å miste sitt maktmonopol. I partiets ledersjikt i Beijing hersker det konsensus om at alle former for makt må samles i partiledelsens hender. Generalsekretær Xi Jinping har gjort seg selv til Kinas leder på livstid. I et internt partimemorandum fra 2013 het det at prinsippet om maktdeling kan skape «alvorlig uro» i Kina. Kinesiske medier har ikke engang lov til å anvende begrepet «maktdeling» [三权分立] i omtalen av Hongkongs system.

Formann Mao Zedong hadde vært en beundrer av Stalin. Bolsjevikene så på maktdeling som et tegn på svakhet. Deng Xiaoping reformerte partiet på 1980-tallet, men han avviste at maktdeling skulle ha noe å tilby Kina:

«Det sosialistiske systemets største fortrinn er at når sentralledelsen tar en beslutning, blir den implementert uten innblanding fra andre hold (...) Vi slipper langdryge diskusjoner hvor én gren av makten hemmer en annen.» (1987)

Likevel, på forskjellige tidspunkt i kinesisk historie har idéen blitt luftet. Montesquieu ble oversatt til kinesisk tidlig på 1900-tallet. På 1950-tallet drøftet enkelte kinesiske jurister verdien av maktdeling og konstitusjonalisme i den nyetablerte, kommunistiske folkerepublikken. Slike rettsstatsprinsipper har under dagens president, Xi Jinping, blitt regnet som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det var forsker Glenn Tiffert som i 2017 oppdaget systematisk sletting av artikler om disse emner fra PDF-filer i offisielle, kinesiske digitale arkiver, noe som må ha skjedd de seneste årene. I to juridiske tidsskrifter, Zhengfa yanjiu og Faxue ble det for eksempel slettet 63 artikler fra årene 1956-58, av 737 artikler totalt.

Noen av de slettede artiklene fra Faxue omhandlet Yang Zhaolong (1904-1979), en jurist som også hadde viktige posisjoner i akademia og myndighetene før revolusjonen i 1949. Da anti-høyrekampanjen skjøt fart i juni 1957, falt han i unåde, mye som følge av hans påpekning av manglene i det kinesiske rettssystemet. Han ble dømt til 12 års fengsel.

Artikler har blitt slettet selv om de forfektet den offisielle linje. Noen av disse artiklene latterliggjorde høyreavvikere i toppsjiktet av det juridiske system for deres forkjærlighet for «prinsipper som et uavhengig rettsvesen, krav om veiing av bevis og prinsippet om at en sak måtte drøftes fra begge sider» [tidsskriftet Renmin sifa]. Selv om artikkelforfatterne altså fordømte maktdeling, ble artiklene slettet. Bare henvisningen til at maktdeling og retten til rettferdig rettergang hadde blitt åpent diskutert av partifolk på femtitallet, blir i dag regnet som kontroversielt.

Kritikk av Firerbanden ble slettet

Også enkelte juridiske artikler fra 1970-tallet og sosialvitenskapelige artikler fra 1980-tallet, har i det stille «forsvunnet». Det gjelder blant annet et juridisk tidsskrift kalt Faxue janjiu fra 1978 til 1979, fra tiden hvor Deng Xiaoping var i ferd med å konsolidere sin makt etter Maos død.

I én artikkel i Faxue janjiu ble Firerbanden anklaget for å ha undergravet prinsippet om «en uavhengig rettsstat». Dette var skyld i kulturrevolusjonens lovløshet, mente artikkelforfatterne. Men denne kritikken av Firerbanden inneholdt jo også ansatser til opphøying av idéen om et uavhengig rettsvesen. Disse artiklene fra slutten av syttitallet har derfor blitt slettet fra de kinesiske databasene. Mer enn 87 prosent av sidene i Faxue janjiu fra disse årene var slettet.

Folk flest i Kina har liten interesse av – og så godt som ingen mulighet til – å søke i gamle arkiv med diskusjoner om sosialistisk jurisprudens. Hvorfor går partistyret til det ekstraordinære skritt å fjerne artikler i disse arkivene?

Slettingen forteller oss litt om hvor sensitivt spørsmålet om maktdeling er. Myndighetene ønsker å sminke historien til folkerepublikken, for å gi inntrykk av at partiets maktmonopol har vært ubestridt.

Frem til den fulle innlemmelsen av Hongkong i Kina i 2047, har partiledelsen i Beijing tid til å initiere en tilsvarende språkvask i hongkongmyndighetenes uttalelser, i skolepensum, i byens historiske arkiver og på offentlige etaters nettsider.