KOMMENTAR
Hva er mine lidelser, sammenlignet med Maren Ørstavik og Øystein Langberg sine? spør Sanna Sarromaa i denne kommentaren.
Foto: Sanna Sarromaa
Det beste er å slippe å prøve å få barn
Vi har en kultur som ikke tar kvinnens biologi på alvor.
«For er det noe denne boka viser, så er det hvor takknemlig en burde være for sine barn», skrev Dagbladets anmelder Cathrine Krøger. Det var nettopp den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest boken 13 forsøk – en fortelling om håp, skam og ufrivillig barnløshet (Kagge) av Maren Ørstavik og Øystein K. Langberg.
Men saken er at jeg ikke er utakknemlig, egentlig tvert imot. Jeg er generelt et takknemlig menneske; fornøyd og lykkelig med det jeg har.
Slik har det ikke alltid vært. Også jeg har vært gjennom et nokså stort antall ulike behandlinger og prosedyrer for å få barn med alt det innebærer – først og fremst misunnelse. Misunnelse på de som lykkes med noe man selv mislykkes med, altså å bli gravid. I motsetning til Ørstavik og Langberg, følte jeg lite skam over min misunnelse – eller over kroppen som sviktet. Heller dyp misunnelse og tidvis sinne.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
