Problemet Listhaug forsvinner ikke

På morgenkvisten har det vakt oppmerksomhet at KrFs stortingsrepresentant Geir Bekkevold har bedt om at Listhaug trekker seg som justisminister. Men det betyr ikke det samme som at Bekkevold eller KrF vil stemme for et mistillitsforslag dersom Erna Solberg stiller regjeringen solidarisk bak henne. Knut Arild Hareide gikk tross alt til valg på å få Listhaug ut av regjeringen. Han endte i vippeposisjon, men ville ikke sette noe makt bak løftet.

Så vidt jeg kan skjønne er det nå bare (deler av) FrPs stortingsgruppe som fortsatt ønsker Listhaug i regjering. Irritasjonen er tydelig i Høyre, i den grad at det som må være ganske sentrale folk i partiet lekker til Dagens Næringsliv – først om at statsministeren flere ganger ba henne om å slette Facebook-posten og be om unnskyldning, uten at hun fulgte opp. Deretter om at Listhaug ikke holdt seg til den omforente teksten da hun skulle «unnskylde» i Stortinget i går, og derfor ble drevet fra skanse til skanse før det kom ord ut av munnen hennes som var en klar unnskyldning, ikke bare for «kommunikasjonen» og hvordan folk hadde oppfattet henne, men for det faktiske innholdet. Det er vanskelig å tro at dette kom fra hjertet.

Høyre er møkka lei av henne.

Det finnes riktignok et argument for å holde Listhaug i regjering, nemlig at hun vil være enda farligere utenfor, noe Kristin Clemet var inne på i en interessant bloggpost på mandag. Utenfra kan hun bidra til å skape et klima som ender opp med at Frp forlater regjeringen, og den faller.

Frp verner om Listhaug

Men jeg tror dette hensynet nå settes til side fordi Høyre er møkka lei av henne. Grunnen til at hun har overlevd så langt, og til at hun kom med i regjeringen i første omgang, er at Frp og Siv Jensen forlanger det. Listhaug har en høy stjerne, på grensen til – og av og til over – helgendyrking, på grasrota i partiet, enten vi kaller det Det Egentlige Frp (DEF), kommentarfelt-Frp eller noe styggere. Dette er dem som er mest opptatt av å snakke fra levera (og ikke hodet eller hjertet), og å kalle en spade for en terrorist. De er redde for at Frp skal bli for tamme og profilløse av regjeringsmakten.

De har riktignok ikke noe annet parti og gå til, inntil Hege Storhaug og Helge Lurås finner ut at partipolitikken er fremtiden for dem, men de har sofaen. Faren for velgertap er reell – det så vi under kommunevalget i 2015, som ga katastrofale 9,5 prosent i oppslutning. Men asylbølgen kom og reddet partiet fra effekten av en grunnleggende sannhet: Frp betaler for posisjoner og innflytelse med et visst tap av stemmer. Spørsmålet er hvor høy pris som er akseptabel.