For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Rapport fra en digital koloni
Frem til nå har det vært en utbredt hypotese at amerikanske teknologiplattformer først og fremst har hatt til hensikt å tjene penger fremfor å fungere som geopolitiske virkemidler. Den hypotesen er nå avkreftet.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Etter Russlands invasjon av Ukraina ble det satt i verk økonomiske sanksjoner mot banker som hadde tilknytning til Russland. Alfa Bank, en av Russlands største privatbanker, kom raskt i søkelyset. Det samme gjaldt bankens datterselskaper, blant andre Amsterdam Handelsbank, der Alfa Bank hadde en majoritetsandel.
De økonomiske sanksjonene handlet som vanlig om å utestenge, isolere og delegitimere de bankene som ble sanksjonert. Amsterdam Handelsbank ble i tillegg stengt ute fra sin egen infrastruktur, egne data og egne systemer av teknologileverandører de hadde inngått avtaler med. Alt bare forsvant fra én dag til den neste.
Uten e-post, kjernesystemer og dokumentasjon kunne ikke banken fungere. Selv om banken hørte hjemme i Nederland, under europeisk tilsyn, med hovedsakelig nederlandske og tyske kunder, viste det seg at den var operasjonelt prisgitt et amerikansk styrings- og teknologisystem som kunne stenge den ned med et par tastetrykk. Bare noen dager etter at banken mistet tilgangen, lå konkursbegjæringen på bordet.
Teknologiens logikk
Det som begynte som internettsøk, e-handel og enkle kommunikasjonsløsninger har gradvis utviklet seg til en digital infrastruktur med strategiske og politiske implikasjoner. EU har registrert utviklingen og svart med en stadig tettere mur av reguleringer. Men når den avgjørende makten ligger i den operasjonelle driften, i kritiske data, systemarkitektur og integrasjoner, er det ikke nødvendigvis lover eller forskrifter som bestemmer utfallet, men hvem som eier og forvalter det digitale maskineriet.
De dominerende globale teknologiplattformene har bygget strategisk posisjon over tid. For hver gang de har kommet med en ny oppgradering, for hver gang en bedrift, kommune eller etat har kjøpt ny funksjonalitet og for hver gang en bruker har logget seg på, har tilknytningen til teknologiplattformen blitt sterkere. Det er slik avhengighet skapes, ikke med de store beslutningene, men med en strøm av til dels midlertidige valg som aldri reverseres. Slik har de siste 20–25 årene låst utviklingen inn i et bestemt spor, mens skalafordeler og nettverkseffekter gradvis har sementert teknologiplattformenes dominans også i Europa.
Ifølge den franske filosofen og sosiologen Jacques Ellul, har den teknologiske utviklingen sin egen logikk. Den søker alltid etter den mest effektive løsningen. Moralske, sosiale, politiske, kulturelle og eventuelt andre hensyn kan forsinke utviklingen, men de kan ikke endre retningen på den. Så lenge tekniske løsninger leverer bedre ytelse, lavere kostnader og mer kontroll, vil de før eller siden vinne frem.
Digitaliseringen er kanskje det reneste uttrykket for denne logikken. Kontinuerlig teknologiutvikling og innovasjon øker rekkevidde og ytelse, mens skala gir lavere kostnader og sentralisert overvåkning bidrar til å sikre kontroll. For den enkelte virksomhet fremstår det rasjonelt å flytte kommunikasjon, markedsføring, salg, transaksjoner og analyse inn på en håndfull skalerbare teknologiplattformer. De er billigere, mer funksjonsrike og sikrere på kort sikt enn nasjonale løsninger og egenutviklede systemer. Hvert enkelt valg er fornuftig og effektivt selv om resultatet blir en stadig større, og på lang sikt total, avhengighet av teknologiplattformene.
Yanis Varoufakis, økonom og tidligere finansminister i Hellas, kaller denne situasjonen teknoføydalisme. Globale teknologiplattformer og deres eiere inntar rollen som godseiere, mens individer, bedrifter og stater er leietakere som betaler for tilgang til tjenester og data de ikke kontrollerer.
Den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas hadde et annet perspektiv. Men heller ikke han tenkte at teknologi var et nøytralt virkemiddel. I stedet slo han fast at den var en ny type makt som har flyttet etikkens tyngdepunkt. For når digital teknologi virker i global skala over lang tid, kan handlinger få irreversible konsekvenser for fremtidige generasjoner. Det er derfor vi trenger en ansvarsetikk som prioriterer bevaring av livsbetingelser fremfor effektivitet, mente han.
Dilemma og tragedie
På nasjonsnivå kan denne situasjonen beskrives som en variant av fangens dilemma. Mens Ellul hevdet at alt som kan effektiviseres, vil bli effektivisert, insisterte Jonas på plikten til å innføre et moralsk perspektiv, nettopp fordi konsekvensene kan være uopprettelige. Valget står mellom å bremse, og i beste fall kontrollere, utviklingen gjennom samarbeid, felles institusjoner og regler, eller å akselerere den gjennom mer effektivisering og konsolidering av aktivitet på skalerbare teknologiplattformer. Dilemmaet ligger i at den som akselererer alene kan ta ut konkurransefortrinn her og nå, mens den som begrenser seg alene, risikerer å bli hengende etter. Resultatet kan fort bli at begge havner i et ytterligere intensivert teknologikappløp som truer med å velte hele spillet, noe ingen til syvende og sist er tjent med.
Tilsvarende ser vi en form for allmenningens tragedie utspille seg mellom stat og virksomheter der digital suverenitet i praksis fungerer som et fellesgode. Hver kommune, etat, bank og industribedrift har hver for seg gode grunner til å velge løsninger som gir lavest kostnad og høyest gevinst her og nå. De langsiktige konsekvensene, blant annet mindre handlingsrom, økt sårbarhet og svekket konkurranseevne, bæres av fellesskapet. Når dette mønsteret gjentas, og valg etter valg kanaliserer etterspørsel mot noen få dominerende teknologiplattformer, ender det opp med at kritisk infrastruktur i økende grad blir kontrollert utenfra. Avhengigheten låses inn og forhandlingsmakt flyttes fra den enkelte virksomhet til teknologiplattformene. Handlinger som er individuelt rasjonelle blir kollektivt irrasjonelle.
Hva må gjøres?
For å bryte ut av denne negative utviklingen må Europa tenke nytt om teknologi og innovasjon. Ikke bare ta imot ny teknologi fra Silicon Valley eller kommentere Kinas ambisjoner, men faktisk lede an i en teknologiutvikling der Europa kan hevde seg. Dette krever mer enn reguleringer. Da må vi utvikle strategier som går dypere enn våre amerikanske og kinesiske konkurrenter, noe vi er langt unna i dag. Helt håpløst er det imidlertid ikke, for både Ellul, Jonas og en rekke andre har gitt oss tankegods som vi kan bygge videre på.
Samtidig bør Europa bygge egen infrastruktur, teknologi og løsninger ut ifra en klar oppfatning om hva vi bør utvikle og eie selv, og hva vi kan overlate til andre. Med denne type hybride oppsett kan vi gjenvinne noe av den tapte digitale og nasjonale autonomien på kort og mellomlang sikt. Dette handler ikke nødvendigvis om utfasing av eksisterende plattformer, men om å stille krav til at de åpnes opp og/eller konfigureres på en ny måte for å kunne konkurrere i det europeiske markedet.
Aarhus kommune kan tjene som et tidlig eksempel på en virksomhet som har gjort digital suverenitet og autonomi til en sentral del av strategien. I kommunebudsjettet for 2026–2029 har kommunen satt et konkret mål om å flytte minst 25 prosent av lisensene til åpen kildekode innen 2030. Samtidig har de begynt å ta i bruk offentlig/europeisk infrastruktur og bygge egne kapabiliteter, blant annet en AI-assistent som støtter saksbehandlingen i kommunen.
En slik tilnærming vil være dyr, tidkrevende og konfliktfylt. Den vil kreve at vi går på tvers av etablert økonomisk logikk, at vi tåler lavere effektivitet på kort sikt, og at vi gjenoppbygger tillit til institusjoner som i dag er under press. Ikke minst må vi være villige til å erkjenne at globale teknologiplattformer ikke er nøytrale verktøyleverandører, men geopolitiske aktører som setter nasjonal suverenitet og personlig frihet på spill.
Kanskje burde vi, i likhet med Kina, utviklet egne teknologiplattformer for lenge siden. Det er nytteløst å dvele ved nå. Likevel er det nok på tide at europeiske beslutningstakere og intellektuelle tar en «time-out» og reflekterer over hva som gikk galt, hvorfor teknologien vår i liten grad er konkurransedyktig, hvorfor vi tenkte feil og hvorvidt de samme blindflekkene preger analysene våre også i dag. En liten dose ydmykhet ville vi antakelig heller ikke tatt skade av.
