Hva gjør den radikale delen av klimaaktivismen med egen sak?

Hvorvidt Generasjon Thunberg var dødfødt, har avgått ved døden eller lever i åndenød kan diskuteres. Det som er klart, er at påstandene om dens intensitet og størrelse til tider har vært overdrevet. Trist nok for de av oss som er sterkt bekymret for klimaforandringene. 

Den siste tidens undersøkelser viser også at klimaengasjementet er synkende. Vi er inne i en konservativ bølge, som blant annet bekreftes av Norsk Monitor for 2024.

Årsakene til dette er åpenbart flere. Dyrtiden og folks påfølgende fokus på egen økonomi er nok én. En generell konservativ vridning i retning trygghet, forutsigbarhet og stabilitet er en annen. Men det virker sannsynlig at selve klimabevegelsen også må ta sin del av skylden. 

Vi har vært gjennom noen år med eksesser innen progressiv aktivisme. Det er ikke noe poeng å skrive langt om det i et håp om å overbevise den minimale delen av befolkningen som fremdeles insisterer på at denne påstanden ikke er riktig. 

Det samme har skjedd i klimaaktivismen. Som en som har studert folkebevegelser i flere år, er det alltid interessant å vurdere taktikker og strategier for politisk påvirkning. I så måte er de nyeste og mest radikale variantene av klimaorganisasjonene et fascinerende fenomen. Mange har forutsett at deres oppførsel vil være kontraproduktiv. 

Nå er det på tide å se bakover og begynne å skrive dommen over denne forutsigelsen.

Aksjonene

I oktober 2019 introduserte klimagruppen Extinction Rebellion seg for alvor for verden, da tre aktivister klatret opp på et tak på en T-banevogn midt i den travleste rushtiden i østlige London. Ifølge dem var det fint for klimasaken å hindre noen tusen arbeiderklasseengelskmenn fra å komme seg hjem fra jobb, og det med kollektivtransport som går på klimavennlig strøm.

Og det gikk som det måtte gå. De tre ble jaget og dratt ned fra taket, og fikk røff behandling av flere pendlere. 

Denne typen «protest» fikk sitt kanskje dummeste utslag så langt i ørkenen i Nevada fire år senere. Der blokkerte aktivister veien til festivalen Burning Man, typisk befolket av veldig progressive folk og med klimafokus i alle retninger. 

Den kilometerlange køen av biler fikk bare passere etter at rangere fra det lokale indianerreservatet dukket opp, kjørte over sperringene deres og arresterte dem med en distinkt mangel på silkehansker. Det er fristende å kalle disse aktivistene selvsentrerte barn. 

Og deres aktiviteter ser også ut til å ha en effekt på hvordan de blir oppfattet over tid.

I 2019 – rett etter flere aksjoner i London – gjorde YouGov i England en undersøkelse om hvordan de ble oppfattet. Da fikk de noe eller sterk støtte fra 38 prosent av befolkningen. Motstanden var på 54 prosent. Men dette var i en ganske småsprø periode hvor det hyperprogressive regjerte.

Når en ny test gjøres i 2023 – etter tallrike supper kastet på tallrike bilder og sportsevenementer sabotert – har populariteten sunket til 17 prosent. I samme tidsperiode bestemte Extinction Rebellion seg for å slutte med slike stunt. Men andre grupper – som Just Stop Oil og Last Generation – tok over de mest radikale og upopulære taktikkene. 

I disse virker det også å være stor grad av selvsentrering. Når sterkt venstrevridde Slate skriver om den tyske gruppen Letzte Generation, forteller de at de er her for å «plage, irritere og gjøre tyskere sinte. Det betyr ikke noe hva du kaller dem, så lenge du snakker om dem». De vil «sabotere dagligliv på så mange steder som mulig og så ofte som mulig». 

Dette smaker mer av narsissisme enn av reell aktivisme, og den positive effekten på klimakampen vet jeg ikke hvor man finner.

At klimaengasjementet blant både unge og gamle først stagnerer og så går bakover i samme periode som de mest synlige klimaorganisasjonene gjør seg meget upopulære, kan jo være en tilfeldighet. Læresetningen her er at korrelasjon ikke nødvendigvis beviser kausalitet. Samtidig henger gjerne korrelerte ting sammen.

Innsidebråk

For å illustrere denne dynamikken og sjekke videre om renhetskrav og radikalisme støter folk bort, kan det være nyttig å ta en liten titt på et mikrokosmos fra innsiden av selve bevegelsen.

I august 2024 brøt det ut en krangel inne i den amerikanske miljøbevegelsen. Historien starter med Dr. Genevieve Guenther. Hun er en meget aktiv klimaaktivist, og er viktig nok til å ha fått sin egen profilsak i The New Yorker og fått Oxford University Press som forlag for boken sin. 

Som saken i The New Yorker viser, handler Dr. Guenthers aktivisme og skriving ikke om selve klimaet, men om hvordan vi snakker om klimaet. Dr. Guenther har nemlig ikke sin doktorgrad i noe som har med klimaforskning å gjøre. Hun har sin doktorgrad i renessanselitteratur. 

Hun skriver om seg selv at hun er en ekspert på «klimakommunikasjon». Eller rettere sagt: i å kritisere hvordan andre snakker om klima. Selv om kommunikasjon utvilsomt er viktig når man skal få frem sine argumenter, kan sånt fort bli slitsomt. Og ikke bare for klimafornektere eller oljebransjen, men for andre i bevegelsen. 

Dette fikk Dr. Holly Jean Buck merke. 

Buck er professor med fast stilling i Environment and Sustainabilty ved Buffalo University. Hun har også partiboken i orden hva klimaspørsmålet angår. Hun har skrevet mange artikler og flere bøker på temaet, og har jobbet med spørsmålet i mange år. Blant annet som en Harvard Ratcliffe Climate Justice Fellow.

I august skrev Buck en artikkel i magasinet Jacobin hvor hun argumenterte for at det er feil rent strategisk å henge seg opp i misinformasjon om klima. Hun mener at dette går på bekostning av annen kommunikasjon. Som å bygge nettverk, feire seire offentlig, forklare klimafenomener ved hjelp av vitenskap og opplyse om statlige fond for aktivisme og forskning. 

Vi aktivister må høre på folks virkelige bekymringer rundt det grønne skiftet, mente hun. I stedet for å bare avskrive det som «feilinformasjon». Det er bedre bruk av tid, samt at det motvirker polarisering. Å satse feil nå kommer med en «oppmerksomhetskostnad», mener hun i teksten. Spesielt frastøter man seg arbeiderklassen når elitefolk snakker ned til dem, ofte på feil grunnlag.

Den samme arbeiderklassen som ikke kommer seg hjem fra jobb når Last Generation limer seg selv fast i veidekker.

Altså et forsøk på ærlig grubling rundt taktiske hensyn fra en som er bekymret for klimaet. Men det skulle hun ikke gjort, ifølge noen.

Angrepene fra den frivillig arbeidsledige Dr. Guenthers – selv gift med en søkkrik mann fra techbransjen – kom fort og hardt. De dro Dr. Bucks motiver og forhistorie i tvil. Til den grad at tidligere klimamedarbeider i Obama-administrasjon Jane Flegal kalte angrepene fra Guenther avskyelige og bøllete. 

Men det er en tvist her som passer inn i trenden som er diskutert tidligere. Podcast- og forfatterparet Jesse Singal og Katie Herzog har gravd i og rapportert om denne typen krangler i en årrekke. De sier at for noen år siden ville mange kastet seg på med Dr. Guenthers retorikkritikk. 

Ikke så i 2024.

Nå var det Dr. Guenther selv som fikk det glatte lag, som responsen fra Flegal illustrerer. Buck bekrefter dette selv på direkte spørsmål fra de to: Folk i hennes verden er «drittlei» av ordpoliti og aggressiv, hyperprogressiv oppførsel. Til og med inne i selve bevegelsen. 

Hvordan kan man da unngå å se at det samme er sant i verden utenfor?

Forlatt selskap

Jeg snakker med en person som deltar i det offentlige ordskiftet her i Norge, men som helst vil være anonym. Hen beskriver seg selv som «miljøfreak siden jeg var liten», og har vært med i miljøorganisasjoner hele sitt voksne liv. Men oppholdet i Extinction Rebellion ble kort.

«Det som var at … jeg har alltid vært i miljøbevegelsen. Så Extinction Rebellion var naturlig å gå inn i. 2019 begynte de her i Norge. Det som gjorde at jeg fikk nok, var at vi gjorde så mye annet enn miljø. Etter hver demo eller hendelse skulle alle møtes etterpå og gjøre yoga og ta en debrief. 

Så kommer det stadig nye greier. Vi skulle etter hvert reise oss og si hvilke pronomen vi foretrakk. Det var jo helt innlysende hva folk var. Og hvis én sier at vi bare må ha veganermat, så er det ingen som sier nei. Alle føyer seg etter de mest radikale forslagene. 

Og når Black Lives Matter satt i gang, var det forventet i organisasjonen at man skulle være med på demonstrasjoner for det også. En del av disse medlemmene skulle ha en ny verden. De var revolusjonære. Og alle grupper skulle representeres.»

Jeg spør om det hele ble litt kultaktig.

«Ja. Menneskene i denne gruppen er noen av de søteste og mest velmenende jeg har møtt. Men det blir så feil. Når vi skulle si noe eller applaudere, så … vel, i stedet for å klappe så skulle vi bruke jazzhands. Det er ikke noe galt i det, men hele greia ble bare snålere og snålere.

De andre organisasjonene i miljøbevegelsen ville ikke ha noe med oss å gjøre. Og Extinction Rebellion skyldte gjerne på de andre organisasjonene i miljøbevegelsen for at mål ikke ble oppnådd.»

Jeg spør om hvordan hen tror verden utenfor oppfatter dem, når til og med folk innenfor synes det blir for mye. Konklusjonen er klar: «De oppnår ingenting ved å gå etter det allmenne publikumet. Jeg er ganske sikker på at de har en negativ påvirkning på folks holdninger til miljøsaken. De har jo gått litt bananas internasjonalt.»

Forståelig frustrasjon, men…

For oss som er genuint bekymret for klimaet er dette vondt å se på. Men frustrasjonen til deltakerne er også lett å forstå. Om man mener at vi er på vei mot en katastrofe – et sentiment jeg selv langt på vei deler – så er det lett å føle at man må gjøre noe. Og å sabotere vanlige folks hverdagsliv er noe, så da gjør man det.

Og det er veldig vanskelig å finne en god strategi på aktivisme på dette temaet. Det å skaffe oppmerksomhet rundt saken er oppbrukt for mange år siden. Det er masse oppmerksomhet rundt det. Det skrives hundrevis av artikler om problemet hver dag. 

Men om man ikke finner annet enn en dårlig strategi, så er det bedre å ikke ha en strategi. Å avstå fra å gjøre dette noe, det krever imidlertid en selvdisiplin det virker som en del ikke har. Og da tar vi utgangspunkt i at deltakerne faktisk deltar med grunnlag i selve saken, og ikke i et selvforhøyende selvrealiseringsprosjekt. 

Jeg skulle ønske de sluttet å kaste maling på Stonehenge. Nå med en gang.