KOMMENTAR
Kronprinsesse Mette-Marit har endelig snakket om Epstein-saken. I et intervju med NRK forteller hun om kontakten med den overgrepsdømte milliardæren.
Det er begrenset hvor mye nytt som fremkommer, og det er kanskje ikke så rart, for kronprinsessen har forklart seg før, og svært mye er omtalt i pressen i gjennomgangen av epostene.
Særlig spenning var knyttet til om hun hadde noe nytt å si om hva hun den gang visste om Jeffrey Epsteins overgrep og dom, og hva hun mente med at hun hadde googlet ham og at det ikke «så bra ut».
Og det svarer hun på. Svaret er at hun ikke visste «at han var en seksualforbryter eller en overgriper», og at hun ikke husker hva hun fant da googlet: «Det har jeg brukt mye tid på å prøve å finne ut av selv. (...) Men jeg håper og tror at hvis jeg hadde funnet informasjon som gjorde at jeg skjønte at han var en overgriper, så hadde jeg ikke skrevet smilefjes bak. Det er såpass godt kjenner jeg meg selv.»
Svaret er troverdig og plausibelt, og jeg kommer tilbake til hvorfor nedenfor. Men først litt om reaksjonene på intervjuet hos en nærmest samlet presse.
De har nemlig vært entydig negative.
DN skriver på lederplass at vi har ventet forgjeves på dette intervjuet. Det første punktet er at hun ikke husker hva hun googlet. Astrid Meland i VG hevder dette punktet er et av svakhetene i intervjuet, og at mange vil «stille seg kritisk til kronprinsessens påstand og mene at hun må ha visst eller i alle fall burde ha visst». Elise Kruse i Vårt Land mener intervjuet ikke er troverdig: selv om vi er mange som kan ha glemt hva vi googlet i 2011, er hun opptatt av at overgrepene var omtalt på Epsteins Wikipedia-artikkel og at sakene om den daværende prins Andrew var omtalt i norske medier.
Det er ikke noe bedre utenfor Oslo-gryta: Skjalg Fjellheim skriver hos Finnmarksdebatten at kronprinsessen har et påfallende «hukommelsestap». Eirin Eikefjord i Bergens Tidende sier intervjuet «ikke så bra ut», og er kritisk til at hun ikke kastet nytt lys «hva hun visste om ham». Jeg kunne fortsatt.
Enkelte unntak finnes, selvsagt. Inger Merete Hobbelstad i NRK er mer balansert: Vil hun bli trodd, spør hun, og svarer: «Det kan hende.» Vebjørn Selbekk i Dagen har skrevet en kommentar som i større grad fokuserer på kronprins Haakons styrke i situasjonen.
Samlet avslører likevel kommentarene hva som har vært det underliggende premisset for svært mye av dekningen av kronprinsessens kontakt med Epstein etter at epostene ble sluppet tidligere i år: en antagelse om at hun lyver. Det kan da ikke være mulig, er tanken, at hun ikke visste det som mange visste, nemlig at Epstein var overgrepsdømt og at det dertil var god grunn til å tro at det var mer å finne. Hun må da huske? Og når hun ikke svarer, er ikke det da løgn?
Men det er faktisk mulig at hun ikke visste og at hun ikke husker. Ikke bare det: Det er ganske sannsynlig.
Saken er nemlig ikke bare den at det er vanskelig å huske hva man googlet for 15 år siden. Det er også slik at noen påvirket hva man så når man googlet Epstein den gangen. I årene etter at han ble dømt i 2008, organiserte Epstein nemlig en stor operasjon for å fjerne overgrepsinformasjonen fra internett. Høsten 2010 ble det lagt en sofistikert mediestrategi med mål om at negativ informasjon om Epstein skulle nedprioriteres i google-søk. Han hyret inn søkemotoroptimaliserings-eksperter til formålet. Operasjonene pågikk over mange år.
Epstein prøvde blant annet å påvirke Wikipedia-siden om seg selv, men det viste seg vanskelig. Dermed ble en viktigere strategi å få andre saker – enten positive eller nøytrale – høyere opp for å konkurrere i synlighet. Blant annet ble det opprettet nettsteder av typen jeffreyepsteinsports.com i sakens anledning.
Epstein googlet seg selv jevnlig for å monitorere situasjonen. Hvis han for eksempel skulle ha bedt kronprinsessen om å google ham, er det plausibelt at han visste nøyaktig hva hun ville se: For eksempel et eller annet som passet til beskrivelsen «agree didn't look too good» etterfulgt av et smilefjes.
Amerikanske medier har omtalt google-manipulasjonen i flere omganger de siste månedene – og senest for et par dager siden i New York Times. Men med minimale unntak har norske medier, så langt jeg har sett, ikke omtalt dette.
Dermed – til tross for at det er kontraintuitivt for oss når vi i dag vet alt Epstein hadde gjort og gjorde – er den mest sannsynlige forklaringen at kronprinsessen snakker sant: At hun googlet ham, men ikke husker hva hun fant, fordi det rett og slett ikke var så oppsiktsvekkende.
Men må hun ikke ha visst om Epstein uavhengig av googlingen? Det er den egentlige innvendingen hos Elise Kruse i Vårt Land. NRK hadde jo skrevet om prins Andrew i mars 2011, like før kronprinsessen møtte Epstein første gang!
Men det er helt skjev analyse av hvilken informasjon mennesker satt med den gangen. Oppslagene om prins Andrew var få, og de var vinklet på ham, ikke på Epstein. Mitt eget google-søk på «‘prins andrew’ epstein site:no» gir kun tre reelle treff: NRK-saken over, og to saker i Klikk.no. Epstein er ikke med i tittel eller ingress på noen av dem. Det har kanskje vært flere saker enn det jeg får opp i mitt søk i dag, og det fantes andre muligheter for å vite om Epsteins bakgrunn. Men det er rett og slett ingen grunn til å anta at kronprinsessen visste noe som helst om dette. Og hvis man ikke vet at en person er overgrepsdømt, har man normalt ingen grunn til å anta at man må gjøre store undersøkelser i sakens anledning. Spesielt hvis man faktisk har googlet ham, og funnet i hovedsak positive oppslag.
Problemet for kronprinsessen er at datidens informasjonsbilde er kontraintuitivt for oss, og at forklaringen dermed ikke er «troverdig», selv om den skulle være sann. Men i realiteten styrker det saken, fra et informasjonsstrategisk perspektiv.
La oss se på alternativet: Det kunne for eksempel vært at kronprinsessen visste om dommen fra 2008. Da kunne man sett for seg at både Epstein og andre rundt ham dels bagatelliserte den – at han i et svakt og ulykkelig øyeblikk hadde hatt sex med en prostituert som viste seg å være under 18 år, for eksempel, og at han var dypt ulykkelig og fortvilet over det hele. Og man kunne sett for seg at han forsikret om at straffen var sonet og at han var et nytt og bedre menneske, og at han som andre fortjente en ny sjanse.
Hvis dét hadde vært sannheten, ville det ikke fra et krisehåndteringsperspektiv vært lettere å «selge» den historien, enn at hun googlet ham og ikke fant noen ting? Kronprinsessen har tilsynelatende heller ikke selv vært klar over at Epstein påvirket sine egne google-søk i så stor grad, det er i hvert fall ikke brukt som et forsvar.
Forklaringen vi får hvis vi bruker Occams barberkniv, er dermed at kronprinsessen snakker sant. Hun visste ikke, hun googlet ham, men fikk ikke opp noe mistenkelig, og hun hadde rett og slett ikke noen grunn til å undersøke om mannen var en dømt seksualforbryter som redigerte internett og omga seg med venner som samarbeidet med ham om å holde informasjonen skjult.
Snarere enn å klage på at kronprinsessen ikke har fortalt mer, kunne pressen gå i seg selv og tenke litt gjennom hvorfor ingen norske medier har gjort egne undersøkelser på Epsteins google-operasjon. Det har jo vært omtalt, så da må man anta at de alle sammen vet om det, er det ikke slik det var?
Eller kanskje ikke. Selv fant jeg i hvert fall informasjonen fordi jeg lette aktivt etter den. Vi kommer alle til journalistikken med våre egne perspektiver, og et av mine er at jeg er en varm tilhenger av det norske monarkiet, også etter at Epstein-saken sprakk. Jeg har dermed brukt litt tid på å forsøke å forstå hvordan informasjonsbildet kan ha sett ut for kronprinsessen, uten på forhånd å anta at hun må ha visst eller at hun må ha løyet.
Det ligger i pressens natur å være kritisk til svar fra «makta». Og det er bra. Men jeg tror dekningen av kronprinsessens relasjon ville vært annerledes hvis man ikke hadde hatt som et taust eller uttalt premiss at hun måtte vite.
Resten av de «ubesvarte» spørsmålene er i hvert fall ganske bagatellmessige, når premisset om løgn først faller bort. VG lister opp noen slike, så la oss raskt gjennomgå dem.
«Hvem betalte for tannlegen?» spør avisen, men det er vel sannsynlig at hun gjorde det selv? «Hva skjedde med handleturen?» – den Epstein hadde satt opp på planen sin med kronprinsessen og en annen kvinne – lurer de også, og hoffet har svart dem at den ikke ble noe av. Hva da med 24 000 kronene Epstein brukte den dagen, lurer avisen på. Men det kan jo ikke kronprinsessen svare på hvis hun ikke var med. De gikk kanskje til den andre kvinnen?
Neste spørsmål avisen har er: «Hvorfor sa hoffet først kontakten ble brutt i 2013?» Men kontakten etter 2013 er helt minimal, og det som er fra kronprinsessens side etter januar 2014 er meget knapt. Hvis man ikke har bevart sitt epost-arkiv, er det ikke uten videre slik at man har kontroll på alle datoer for eposter man har sendt eller telefonsamtaler man har hatt.
Dernest: «Hva gjorde at kontakten ble brutt?» Men det fikk vi faktisk vite mer om nå. Det var det nye som fremkom under intervjuet: Kronprinsessen sa til NRK både at hun så at Epstein drev med utpressing av andre, og at hun hadde en opplevelse i Palm Beach som gjorde at hun følte seg utrygg, og at hun også etter hvert forstod at Epstein var svært manipulerende.
Det er jo egentlig åpenbart, selvsagt, også for dem som leser epostene: Epstein må ha vært en mester til å få folk til å stole på ham, til å bruke informasjon innsamlet på forskjellige vis til å knytte kontakter, skape tillit og oppnå en posisjon i menneskers liv. Kronprinsessen beskriver også – som det fremgår av epostene – at hun i 2011 var i en krevende fase i livet, hvor hun strevde med rollen sin. Vi vet at denne type kriser gjør mennesker sårbare nettopp for manipulerende adferd. Og Epstein klarte altså dette med langt flere enn med kronprinsessen. (Og at bruddet ikke var umiddelbart etter hendelsen i Palm Beach i januar 2013, er heller ikke rart, som alle som følger rettssaken i Oslo tingrett denne uken, bør vite.)
Til sist: «Hvem introduserte Mette-Marit for Epstein?» Men svaret på det spørsmålet vet vi antagelig, som VG selv skriver, for det fremgår av epostene. Nemlig Boris Nikolic, mangeårig rådgiver for milliardæren Bill Gates. (De kan selvsagt også ha andre kontaktpunkter, men det er ikke åpenbart at vi har noe krav på at de navnene offentliggjøres.) Og så: «Var det alltid flere til stede?» Dette spørsmålet er jo besvart, og svaret er ja, men VG later som om det ikke er godt nok.Var de likevel alene i Palm Beach? Hva med turen de gikk i Frognerparken? Men alt tyder på at det var andre mennesker i Palm Beach, og alle som har gått i Frognerparken, vil vite at det oftest er mennesker der også, så alene var de i hvert fall neppe. (Hvorfor det er veldig relevant må fåglarne vite.)
Slik jeg ser det, er den mest sannsynlige forklaringen på relasjonen mellom kronprinsessen og Mette-Marit at hun rett og slett har svart sant, så godt hun har husket.
Hun har også svart nok. For jo, også kongelige har et privatliv. Kongehus-ekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen sa til Minerva etter NRK-intervjuet at det er farlig hvis en fremtidig dronning setter privatlivet foran monarkiets fremtid. I en viss forstand er jeg enig: Om hensynet til nasjonen settes på spissen, må kongen stå på nasjonens side.
Men motsetningen her er falsk. Det er ikke slik at hensynet til nasjonen krever at vi får vite alle detaljer. Det blir tydeligere hvis vi også går bort fra antagelsen om at hun lyver om hva hun visste: Det som er igjen, er først og fremst privat, snarere enn viktig for nasjonen.
Og sjelden eller aldri har vi fått vite så mye om en kronprinsesses privatliv som vi har fått her. Under normale omstendigheter skulle epostene aldri ha vært publisert. Dessverre tror jeg epostene, sammen med den svakt begrunnede antagelsen om løgn, har gjort at mange opplever at kronprinsessen ikke snakket sant om kontakten i 2019. For hun fortalte jo ikke om hva hun skrev i epostene, eller om detaljene rundt oppholdet i Palm Beach!
Men alt dette er i utgangspunktet nettopp privat. Selvsagt skulle ikke kronprinsessen offentliggjort eposter – som hun kanskje heller ikke hadde – i 2019. Og hvis vi altså klarer å forstå at det rett og slett er sannsynlig at kronprinsessen forteller sannheten når hun sier at hun ikke husker hva hun fant da hun googlet, og at hun ikke visste at han var en dømt seksualforbryter, så bør det også være lettere å forstå at hun har sagt nok.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
