Hjernevask i humaniora

Det er mange fagfelt som hadde hatt godt av et besøk fra Harald Eia & Co. Utfordringen i humaniora er å få til en balanse mellom hjernehalvdelene, heller enn å møte alle spørsmål fra andre perspektiver med "Dette synes jeg overhodet ikke er interessant!"

Etter at det verste spetakkelet i forbindelse med Harald Eias Hjernevaskprogrammer hadde lagt seg, skrev kunsthistorikeren Tommy Sørbø en kronikk i Aftenposten hvor han spurte seg hva som kunne ha skjedd hvis Eia hadde gått løs på humanistene på universitetene og konfrontert dem om deres forhold til biologi. Sørbø har jo en pågående agenda som begynner med Duchamps urinal, og som i denne omgang ender med at han trekker fram den mest minneverdige replikken fra Eia-programmene, framført av kjønnsforskere som blir spurt om biologiens betydning for forståelsen av kjønn: ”Vet du, det synes jeg overhodet ikke er et interessant spørsmål!” Denne forbløffende replikken, fordi den sies av angivelig nysgjerrige og endatil tverrfaglige forskere, forestiller han seg vil bli servert også innen kunsthistorie hvis han spør: Har egentlig dette urinalet noen egenskaper som gjør at det fortjener å kalles kunst?

Hvor ble det av estetikken? Jeg forstår Sørbø dit hen at han antar at det finnes visse estetiske (”øyegledende”) egenskaper, f.eks. skjønnhet (”orden” og ”glitter”) som er biologisk baserte, og som gjør at vi siden renessansen har tatt i bruk uttrykket kunst om menneskelagede objekter som har blitt gitt disse egenskapene. Ettersom Duchamps urinal i liten grad kan sies å ha slike egenskaper, og dets normale bruk i det hele tatt motvirker at vi forsøker å få øye på slike, kunne man konkludere med at når kunsthistorikere/teoretikere/kuratorer/handlere klassifiserer slike urinaler, ja endatil brukte menstruasjonsbind, som kunst, skyldes det at de har mistet kontakt med sitt biologiske opphav, (paradoksalt, for hva er mer biologisk enn urinering og menstruering), og er forsvunnet inn i en luftig, abstrakt begreps- og symbolverden hvor alt, i motsetning til i vår hverdagsverden, er mulig, og kan omdefineres etter (konstruksjonistisk) forgodtbefinnende. (Nåja, bortsett fra markedets fastsettelse av kunstens pengeverdi.) Og hvis det er dette han mener, kan jeg jo uansett uttrykke en viss sympati med det, skjønt det finnes varianter av såkalt institusjonsteori, særlig Dickie/Danto-versjonen, som riktignok klassifiserer urinalet som kunst, men som også gir rom for å vurdere det som dårlig kunst.