Hva nå, KrF?

For ti år siden var KrF det ledende partiet på borgerlig side med rundt 20 prosent på flere meningsmålinger. I dag har partiet nok med å holde seg over sperregrensen. Hva var det som egentlig skjedde og hvor går KrF-veien videre?

Etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som ny partileder i 1995, ønsket KrF å åpne partiet. KrF skulle ikke bare være et Kristelig parti, men også et reelt Folkeparti. Det ble kommunisert at man slett ikke trengte være verken avholdsmann eller kristen for å stemme KrF. Den nye partilederens vin til maten ble et symbol på nyorienteringen.Kontantstøtte og populær regjeringI valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent på sommeren til hele 14 prosent ved valget i september. Drahjelpen kom uventet fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet av KrF, Sp og Venstre gikk fra å være det Høyre-leder Jan Petersen betegnet som et luftslott, til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere. KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av nærmest fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Partiet fikk en appell til særlig unge kvinner som man tidligere ikke hadde vært i nærheten av. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere.Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. KrF seilte fram på en stemningsbølge som toppet seg vinteren og våren 1998, en bølge som ikke var særnorsk. En verdiorientert tidsånd gagnet kristeligdemokratiske partier. Økonomiske problemer og kraftige renteøkninger høsten samme år, reduserte KrF-populariteten noe. Valget i 1999 ble likevel meget godt for KrF til lokalvalg å være. Og regjeringen fikk en utmerket miljøsak å gå av på i 2000, mens Ap her gjorde en velgertaktisk bommert. Skuslet bort sitt livs sjanseI valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Partiet brukte ”Bondevik-kortet” for alt hva det var verdt og mye mer til, etter innspill fra sine rådgivere. Det ble bl.a. hengt opp svære plakater med fine bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var av det elendige slaget, fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble slett ikke dårlig; 12 prosent. Men det var en tilbakegang fra 97-valget. Og det var starten på nedturen, slik jeg ser det. Jeg tror den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet her bort sitt livs sjanse til å etablere seg som hovedalternativet til Ap. En sjanse som partiet neppe noen gang vil få igjen.