Kan Emmanuel Macron redde det liberale prosjektet?

2016 var utvilsomt et miserabelt år for liberalere. Og la meg da understreke at jeg forstår begrepet liberal som en politisk idetradisjon, basert på ideene om det åpne samfunn, internasjonalt samarbeid, individuelle rettigheter, progressive verdier og (sosial) markedsøkonomi. For de av oss som føler oss hjemme i denne idetradisjonen var valget av Trump og Brexit politiske mareritt. Ei heller er det spesielt oppløftende å observere hvordan sterke populistiske krefter har gjort – og gjør seg gjeldende i Europa. For ikke å glemme hvordan autoritære ledere som Putin og Erdogan styrket sine posisjoner nasjonalt og internasjonalt. 2016 var i så måte et annus horribilis.

Hva så med 2017?

Årets viktigste kamp

Årets viktigste begivenhet – for ikke å si kamp – foregår i Frankrike. Morgendagens valg kan kanskje avgjøre skjebnen til det liberale Europa, på grunn av Frankrikes størrelse og betydning. En annen årsak til at landet er åsted for kampen om det liberale Europa er Marine Le Pen, som i flere år har vært en av Europas mest suksessfulle høyrepopulister. 23. april ble suksessen kronet med avansement til avgjørende runde i presidentvalget. Noe som i seg selv er urovekkende. En siste årsak til at det er lett å karakterisere valget i Frankrike som en kamp om Europas sjel, er Emmanuel Macron selv.

Ikke minst appellerer han til det beste i velgerne – der Le Pen appellerer til deres verste instinkter.

Macron personifiserer den liberale idetradisjon. Han er en eksponent for det åpne, liberale samfunn, noe som ikke er helt vanlig i fransk politikk. For all del - man kan sikkert nyansere hvor godt dette passer på den kommende franske presidenten, men trekker man ut essensen av hans politiske prosjekt, er det ingen tvil om at det passer godt inn i den liberale idetradisjon. Macron er i så måte å foretrekke ikke bare fordi han ikke er Marine Le Pen, men også fordi hans prosjekt er grunnleggende positivt: Frankrike er overmodent for politiske reformer, og landet trenger endringer som gjør det mer lønnsomt å investere og arbeide, blant annet ved å myke opp landets rigide arbeidsregulering. I tillegg synes Macron å ha god dømmekraft basert på de refleksjoner han uttrykker i den offentlige debatt. Ikke minst appellerer han til det beste i velgerne – der Le Pen appellerer til deres verste instinkter.

Det største spenningsmomentet knyttet til det franske valget er ikke hvorvidt Macron vinner – det gjør han. I kampen mellom Trump og Clinton var det snakk om 2-3 prosentpoeng forskjell på gjennomsnittet av målingene – forholdet mellom Macron og Le Pen er på rundt 20 (!) prosentpoeng. Det er en enorm forskjell, og vi kan si med betydelig sikkerhet at Macron vinner. Spenningen i fransk politikk er derfor mer knyttet til hva som skjer i parlamentsvalget i midten av juni, og hvorvidt Macrons nylig etablerte parti, En Marche!, får et parlamentarisk grunnlag for å gjennomføre reformer, og eventuelt hvilken flertallskoalisjon som kan formes i parlamentet. Det burde være muligheter for et samarbeid mellom Macron og de konservative hva gjelder økonomiske reformer. Imidlertid er det god grunn til å tro at Macron også vil møte stor motstand fra utenom-parlamentariske krefter, deriblant nærmest militante fagforeninger. Spørsmålet er om Macron evner å vise gjennomføringskraft, ikke ulikt den standhaftighet Margaret Thatcher demonstrerte på begynnelsen av 1980-tallet. Det finnes ingen tvil om at Frankrike trenger reformer – det er åpent spørsmål om Macron kan gjennomføre disse.