Unntakstilstanden er over

Koronaepidemien har stilt norsk politikk overfor en trussel som er helt annerledes enn de fleste andre utfordringer vi har møtt de siste årene. Beslutninger om tiltak var ekstremt tidskritiske, og måtte fattes under stor usikkerhet.

Det er noe av bakgrunnen for at jeg flere ganger har skrevet til støtte for den norske håndteringen. Regjeringen bestemte seg tidlig for at det aller viktigste var å unngå en potensielt samfunnsdestabiliserende kollaps i helsetjenesten. Det var stor usikkerhet om hvor raskt smitten hadde spredt seg til å begynne med, hvor effektive ulike tiltak ville være i å redusere spredningshastigheten og hvor mange som faktisk blir så syke at de trenger helsehjelp.

Derfor var det rasjonelt å trå til temmelig hardt i valg av tiltak. Og det var rasjonelt å gå bort i fra en tradisjonell politisk og økonomisk tilnærming til folkehelse, der man forsøker å regne seg frem til hvor man får flest kvalitetsjusterte leveår igjen for pengene man bruker. For selv om en slik tilnærming stort sett er fornuftig, er det krevende å anvende den stilt overfor en situasjon der vi har et utfall som på den ene side må unngås for – nær sagt – enhver pris, og som på den annen side har en ukjent, men ikke ubetydelig, sannsynlighet for å inntreffe hvis tiltakene er for svake.