KULTUR

Om krig og dekadanse

Det burde være mulig å motvirke dekadanse også i fredstid.

Publisert

Vladimir Putin kan ha antatt at økonomiske interessemotsetninger ville hindre alvorlige sanksjoner. Det var i så fall en feilberegning. En annen antakelse som tillegges Putin, gjelder Vestens kultur – så dekadent at styrke og besluttsomhet til motstand vil mangle. Også det viste seg å være feil.

Mitt tema er sistnevnte feilberegning. Tanken om vestlig dekadanse er gammel og veletablert i Russland. Også Dostojevskij og Solzjenitsyn står i den slavofile tradisjonen (men skal ikke av den grunn boikottes). Putins feil var ikke å anta en viss dekadanse i vestlig kultur. Den finnes, men ikke slik de slavofile forestiller seg: En forvrengt kristendom (katolsk eller protestantisk) la til rette for den såkalte opplysningen, alle dekadansers opphav. Dagens vestlige dekadanse er tvert om en trussel mot opplysningens idealer.

Det nytter ikke å diskutere dekadanse-begrepets varianter og nyanser; jeg tar som utgangspunkt at fiksering på krenkelser – i videste forstand – er dekadent. Det er ikke dekadent å kjempe for oppreisning og rettferdighet etter å ha lidd urett. Krenkelser er grunner til å kjempe. Det dekadente er å oppfatte krenkelsen ikke som grunn, men som ressurs. Dette synspunktet kan være skapt av politiske partier som alle støtter «svake grupper». De som lykkes best med profilen, rår over en ressurs som brukes i valgkamper, og de «svake» lærer at egen svakhet bør være en ressurs også for dem. Det er en fordreining. Ingen søker rettferdighet i kraft av svakhet. Den virkelige ressursen er egen styrke, at man tross alt makter å stå opp for sin rett.

Når krenkelse oppfattes som et grunntrekk ved den vestlige kulturen, får man woke-ideologien, en intellektuell ressurs som settes inn for å omgjøre alle fortellinger om egen kultur til fortellinger om urett og undertrykking av andre. Det er dekadent, men fører paradoksalt til noe motsatt, nemlig en strengere moral. For å hindre nye krenkelser må mye være forbudt eller tabuisert. Streng moral er ikke dekadent, den og mye annet kan være forkastelig av andre grunner.

Tanken om kulturens iboende krenkelse uttrykkes gjerne som angrep på vestlig nasjonalisme. De hvite skal vise botferdighet. Vi skal innrømme at våre nasjonalismer er preget av rasisme og utbytting av andre verdensdeler. Det ligger i kortene at fordømmelsen ikke gjelder ikke-vestlige nasjonalismer.

Krig har i høy grad bidratt til å skape nasjonalismer, tydeligst i postkoloniale stater. Væpnet motstand mot kolonimakten konsoliderte et samhold som ble basis for en ny nasjonalstat. USA er et tidlig eksempel, etterfulgt av nye stater i Sør-Amerika. I forrige århundre skjedde det samme i Afrika og Asia. Patriotisme i fredstid er langt på vei en ettervirkning av kriger. Emmanuel Macron har erklært at «nasjonalisme, det er krig». Nasjonalisme tenkes antakelig som krigens tilgrunnliggende, ikke bare utløsende årsak. Men krigersk nasjonalisme er ofte fordekt imperialisme, som når Russland går til krig angivelig for å beskytte den russiske nasjon mot nazistiske Ukraina.

I Ukraina handler det nå om å bevare nasjonen og en selvstendig nasjonalstat. Ukrainernes forsvarskrig er åpenbart nasjonalistisk. Den som kvier seg for å kalle den det, vil antakelig unngå å anklage ukrainerne. Landet er jo europeisk, slik at nasjonalisme er forkastelig. Man er involvert i woke-dekadansens syn på saken.

Det oppstår et ideologisk dilemma for landets støttespillere, noe man naturlig nok snakker lite om. Man innrømmer at det handler om en kamp mot aggressiv imperialisme. Samtidig er man lite begeistret for et fremmedartet slagord: Slava Ukraini!– Glory to Ukraine! Man er så fortrolig med fred. Vanskelig å godta at et lands ære og herlighet oppnås ved seier i krig.

Misnøyen har kommet til uttrykk i Storbritannia. Følgelig har Ukrainas ambassade i London i en tweet henvist til det franske og det britiske motstykket: Vive la France!, Long live the Queen! «Will you call those who chant these phrases nationalists & boo them?» spør ambassaden, som tydeligvis har forstått at «nationalist» er et engelsk skjellsord. Svaret er nok at den reaksjonen meget vel kan forekomme. Tanken kan da være at en som fremhever eget land, krenker de andres.

Macron er langt fra den eneste europeiske makthaver som fordømmer nasjonalisme. Den omtales med forakt, en levning fra en mørk fortid og selvsagt en trussel mot EUs føderale ambisjon. Hvordan forholde seg til den sterke ukrainske nasjonalismen? Det er ingen løsning å se den som legitim fordi den ikke er vestlig. Ukrainerne ville sikkert betakke seg for et slikt synspunkt. Løsningen har vært en retorisk avnasjonalisering av krigen. Vi erklærer at ukrainerne kjemper for universelle verdier – frihet og demokrati. Våre verdier er nettopp disse universelle verdiene. Følgelig er det våre verdier som forsvares. Ukrainerne kjemper også for oss ...

Hva om man spurte en ukrainsk soldat om han kjemper for hele Europas frihet og demokrati? Med kjennskap til språkbruken i vennligsinnede land vil han vite at svaret er ja, selvsagt. Det er riktig nok. Så lenge hjelpen kommer, er det uvesentlig for Ukraina at vestlig woke gjør det umulig å rose nasjonalisme i en hvit nasjon.

Den slavofile tradisjonen i Russland har i snart 200 år pekt på den vestlige dekadansen. Man kunne vise til estetiske bevegelser i siste halvdel av 1800-tallet, som demonstrerte aristokratisk forakt for borgerskapets idealer. Ingen forpliktelse (et borgerlig begrep) til å foreslå alternativer, men heller ingen forpliktelse til å fastholde noe standpunkt. Nietzscheansk amoral promoveres på mandag, avvises på lørdag. Dagens progressive dekadanse er annerledes, sterkt forpliktet på mistro til den bestående (undertrykkende) kultur.

Her kunne en slavofil filosof bemerke at kilden til all dekadanse er den sekulære liberalismen. For den setter individet i sentrum. Dette autonome individ vil først krenke religionen i frihetens og kunstens navn og så, drøyt hundre år senere, kreve å ikke bli krenket av noe mennesker eller noen tradisjon.

Jeg tror denne oppdiktede, men mulige analysen peker på noe sentralt ved det slavofile synet på Vesten. Det er preget av visjoner. Sammenhenger blir mer overbevisende desto mer spekulative de er. Motstykket er en like spekulativ visjon om Russland særegne og frelsende kultur.

Vestens egne visjoner gjelder universelle verdier. George W. Bush og Tony Blair hevdet at Irak-invasjonen ville fremme slike verdier. Når tyrannen var styrtet, skulle det universelt gyldige komme til sin rett. I likhet med Napoleon ville man iverksette progressive regimeskifter med militære midler. Napoleons imperialisme sørget for at revolusjonens ideer fant grobunn utenfor Frankrike, den anglo-amerikanske krigføringen styrket andre revolusjonære ideer. Også Putins imperialisme er mislykket, siden hans ideer om det store Russland nå er forhatt i Ukraina.

Det forblir spekulasjon at vestlig dekadanse bidro til Putins feilberegninger. Vesten var i stand til å reagere samlet mot aggresjonen, men det finnes en god del ønsketenkning omkring økonomiske sanksjoner. Man kan ikke regne med at Putins omdømme i befolkningen svekkes, for sanksjoner passer perfekt til regimets fortelling om Vestens forsøk på å ødelegge Russland med alle tenkelige midler. Det later ikke til at Putin har feilberegnet verdien av den fortellingen, kanskje den farligste løgnen i dette løgnaktige regimet som har ført Russland inn i en dekadanse dypere enn den som omtales her.

Tysk botferdighet ble uttrykt som velvilje og tillit til Russland. Angela Merkel grunnfestet holdningen, en eiendommelig, statsautorisert og skjebnesvanger variant av woke: skyldbevissthet som basis for tillit. Hvorfor ingen tilsvarende bevissthet knyttet til Ukraina, som var et hovedmål for Hitlers erobringskrig og en hovedarena for nazi-regimets grusomheter? Det er som om Ukrainas politiske ikke-eksistens svevet i luften lenge før Putin gjorde den til en krigsideologi. Tysk avhengighet av russisk gass er det fatale resultatet av tillitspolitikken.

Ikke bare i Tyskland kan sympati med woke-ideer skyldes (selektiv) bevissthet om fortidens forbrytelser. Et godt moralsk utgangspunkt gir styrke også til dekadente forvrengninger, som at overgrep skaper mentale ressurser. Martin Luther King hevdet at det vesentlige må være en persons karakter, ikke personens hudfarge. Det er antirasismens credo. Når så en ny «antirasisme» vil tilbake til rasebevissthet, er dekadanse vanskelig å unngå. Personlig styrke blir lite relevant. Svakhetens ressurs må stadig forsterkes med mer svakhet.

I vårt selvransakende samfunn verdsettes selvkritikk høyere enn selvforsvar. Det er visst ofte tilrådelig å «legge seg flat». Det er en floskel som signaliserer trygghet når man innrømmer feil. De flatliggende håper vel at selv woke-ivrige vil slutte å tråkke og sparke. I krig må man stå oppreist så lenge som mulig. Det burde være mulig å unngå dekadanse også i fredstid, hvis man innser at den ikke står for en beundringsverdig moral.

Powered by Labrador CMS