Når det politiske blir privat

Når sceneteppet går opp for Frode Gryttens Inn frå regnet på Det Norske Teatret, sitter 68 år gamle Olav Svendsen (Svein Roger Karlsen) alene i en slitt lenestol på scenen, mens stuen og kjøkkenet rundt ham er rasert av 700-årsflommen som nettopp har herjet med den lille bygda.

Da jeg først leste manuset, slet jeg med å begripe noe sentralt: Hvordan det politiske og det private her henger sammen. Politisk: Olav er gammel fabrikkarbeider og sosialdemokrat, nå er han fra seg av sinne fordi Høyre-regjeringen ikke har bevilget midler til flomsikring. Handlingen bygger opp til at statsministeren skal komme på besøk, og endelig skal Olav få utbasunere sin misnøye på Dagsrevyen til det ganske land. Privat: Olav har tre sønner med kona Ruth (Marianne Krogh), men både kone og sønner har allerede forlatt ham, eller er i ferd med å forlate ham. Slik både innledes og avsluttes stykket av Olav alene i stolen – men hva har det private dramaet med det politiske å gjøre?

Og kanskje viktigere i Minerva-sammenheng: Hva er Gryttens politiske budskap? Olav er selv skyld i at sønnene forlater ham, og årsaken er i stor grad hans ensidige politiske engasjement. Er Inn frå regnet antipolitisk? En advarsel mot politikken og en oppfordring til å bry seg om familien?