Postmodernismen post festum

Begrepet "postmodernisme" er for lengst blitt umulig å definere. Det viser seg imidlertid at folk uten mer skolering i filosofi enn forberedende prøve har en tendens til å tro at ting som ikke lar seg definere heller ikke finnes. Dermed blander man sammen betingelsene for begrepsdannelse med det å presisere (definere) allerede gitte begreper i forskjellige retninger. Enkelte drar til og med den konklusjonen at hvis noe ikke lar seg definere, så kan man tillate seg hva som helst: Når mor og far har dratt på ferie, inviterer de håpefulle på en hjemme-alene-fest der Gud er død og alt tillatt. Etter at man endelig er kvitt foreldrene (fornuften, den store historien, subjektet og et par andre småting), kan barnas store frigjøring begynne: Den subversive praksis som relativerer, dekonstruerer og underminerer enhver autoritet.

Men en dag kommer foreldrene tilbake. Barskapet er tomt, vinkjelleren plyndret, og brått våkner metafysikken til live igjen. Den samvittighet rusen skulle ha dekonstruert én gang for alle hjemsøker de subersive festdeltakerne med fornyet paranoisk styrke: I en frenetisk ryddeaksjon prøver de tidligere opprørerne å rekonstruere alt som det var - kanskje ved å gjøre leiligheten enda litt renere og finere enn da foreldrene dro, som kompensasjon for at det mangler noen flasker med livseleksir i kjelleren.

Denne ryddeaksjonen kan foregå på forskjellige måter. Noen prøver å skape orden ved å jakte på selve postmodernismebegrepet,[1] gjerne gjennom systematiske undersøkelser,[2] eller ved å skrive postmodernismens idéhistorie.[3] Denne typen opprydningsforsøk har pågått lenge, ikke minst har erke-postmodernisten selv, Jean- Francois Lyotard, selv skiftet standpunkt flere ganger etter at han innførte begrepet i filosofien i 1979.[4] Mer drastisk blir opprydningen når den innebærer et oppgjør med den postmoderne tankegangen. Akkurat som mange tilhengere av den franske revolusjon et par tiår senere støttet restaurasjonen, var det på 1990-tallet mange som har besinnet seg etter det første ekstatiske møtet med postmodernismen. Men denne besinnelsen er ikke nødvendigvis høyreorientert, tvert imot kan det virke som om Jürgen Habermas hadde et poeng da han anklaget postmodernismen for å være nykonservativ.[5] Særlig to tendenser gjør seg gjeldende: For det første er marxismen kommet på offensiven igjen blant noen akademikere etter at den jo var en av de fremste skyteskivene for mange franske filosofer under dessillusjonen i kjølvannet av 1968. Postmodernismen kan igjen innordnes som et uttrykk for økonomiske, sosiale og kulturelle endringer. For det annet har man rettet kritikk mot slagordene og i stedet prøvd å finne ut hva de skulle bety i praksis. Man kunne si at postmodernismen har vendt seg bort fra å undersøke konstitusjonsbetingelser for subjekt, språk og mening etc. for i stedet å vie seg til empiriske undersøkelser. Vi skal se på noe av bakgrunnen for at dette opprydningsforsøket var nødvendig. Hva var bakgrunnen for at den postmoderne "diskursen" om subjektet, språket og verden ikke lenger lot seg opprettholde? Vi kan konsentrere oss om de to første punktene, da den lingvistikken postmodernismen tok sitt utgangspunkt i, ikke er i stand til å begrunne hvorledes språket er festet til verden. Først må vi imidlertid tilbake til den franske Hegel-tradisjonen, som alle de franske postmodernistene på en eller annen måte har forholdt seg til.