Skråsikkerheten hører ikke hjemme i omskjæringsdebatten

I etterkant av at FrPs landsmøte gikk inn for et såkalt «omskjæringsforbud», altså en aldersgrense på 16 år, har debatten rast. Også mitt eget parti skulle ta stilling til spørsmålet på sitt kommende landsmøte, men forslaget er nå trukket av forslagsstillerne. Det var klokt.

Forslagsstillerne begrunner sin trekking av forslaget med at denne debatten krever mer tid, og det er jeg enig i. Det har vært en stor og intens debatt internt, og en tråd i Facebook-gruppa til partiet nærmer seg 1000 kommentarer. Disse kommentarene dreier seg om noen av de momentene jeg skriver om her, og ikke om strategisk posisjonering i forhold til FrP som mediedekningen kan tyde på.

Prinsipper som bærer galt av sted

Motstanderne av rituell omskjæring av barn påberoper seg ofte en «prinsipiell» argumentasjon, i motsetning til en pragmatisk. Det høres kanskje fint og flott ut å være «prinsipiell», men i denne saken bærer det fullstendig galt av sted. Denne saken er nemlig ikke så åpenbar som de mest ivrige forkjemperne for aldersgrense vil ha det til. I utgangspunktet er jeg enig med dem som taler for en aldersgrense. Jeg er selv ateist, og kan kanskje til og med strekke meg til å si at jeg mener religion er en uting. Uting eller ei, folk må få lov til å tro. Det tror jeg alle er enige i.

En svakhet ved norske ateister er ofte at de tror de har klart å fjerne seg helt fra religionen. I realiteten er de sterkt farget av den protestantiske kulturen de har vokst opp i. I denne kulturen er troen religion nok i seg selv. Du kan kort sagt la være å gjennomføre noen av de få ritene som fortsatt finnes i protestantismen, la være å møte opp i kirken, og allikevel være en fullverdig kristen så lenge du bare tror. Sånn er det ikke i alle religioner. Der henger praksis tett sammen med religionen, og man kan ikke velge og vrake i det man selv synes passer, og sette sammen disse puslespillbrikkene til en «personlig tro». For å være fullverdig medlem av religionen må man gjennomføre ritene.