Boken lever

Irene Vallejo har skrevet bok om boken, Evigheten i et siv. For en som har som motto: «There is no such thing as too many books», er det ingen vei utenom, boken om bokens historie måtte leses, og leses fysisk.

I dag leses mye på nett, og også på ulike lesebrett. Jeg selv har hatt med mitt lesebrett i sommer og lest flere bøker, men jeg innrømmer at det å lese en fysisk bok er en egen opplevelse. Boken, eller papyrusrullene, var ikke bare noe eksotisk, men også svært verdifullt. Vallejo begynner sin utforskning av boken med en hemmelig ekspedisjon for å samle alle verdens bøker til biblioteket i Alexandria. Det var rift om å få eie bøker, ikke som i dag hvor vi oversvømmes av bøker (det publiseres en ny tittel hvert 30. sekund). Det stilles også spørsmål om vi er i ferd med å digitalisere lesingen og forlate papiret mellom to permer.

Vallejo tror ikke det. Boken, i sin fysiske form, vil eksistere side om side med sine elektroniske varianter. Boken er for viktig til å ødelegges. Av de mange gode sitatene Vallejo har med gjennom boken, oppsummerer dette fra Stefan Zweig mye: «Bøkene blir fremfor alt skrevet for å forene, og slik forsvare oss mot eksistensens ubønnhørlige bakside: flyktighet og glemsel.» Eller som Borges skriver: «Boken er en utvidelse av hukommelsen og fantasien», noe som understreker at vi takket være bokstavene er del av den største og mest intelligente hjernen som noen ganger har eksistert.