Staten bør la næringslivet lede vei!

Politisk vilje handler om å utforme og implementere langsiktige politiske rammer som fremmer bærekraftig næringsutvikling. Dette inkluderer utarbeidelse av klare mål og tidsrammer for reduksjon av klimagassutslipp, innføring av økonomiske insentiver og reguleringer som belønner bærekraftige praksiser, og støtte til forskning og utvikling av grønn teknologi. Politiske rammer må også være stabile og forutsigbare, slik at næringslivet kan ta risiko og investere i bærekraftige løsninger.

For at dette skal virke kan vi ikke ha en regjering som struper næringslivets økonomiske rammer for ekspansjon og nysatsninger. Vi opplever i dag i Norge et velvillig næringsliv som ønsker å være ledende i klimakappløpet med nyskapende teknologi, men for at dette skal være lønnsomt å satse på, må regjeringen sikre at det er her fremtidens penger ligger.

Kreativiteten er bedre når det er dine egne penger som står på spill

Samtidig er det viktig at staten først og fremst legger til rette for konkurranse fremfor å satse alt på enkelte teknologi-hester, selv om noe virker mer lovende enn andre. Dessuten er næringslivet flinkere til å finne gode teknologiske løsninger, være kreativ og få til en effektiv produksjon, enn ufaglærte politikere som diskuterer seg blå på om vi skal satse på den ene eller den andre uutviklede teknologien.

Det betyr ikke at staten skal legge fra seg tøylene. Det er viktig at regjeringen peker ut en retning for omstillingen av landet og satser på en infrastruktur som gjør det lønnsomt å satse klimavennlig. Problemet er at dagens regjering igangsetter gode prosjekter gjennom lovende intensiver, men så fjerner de samme intensivene i revidert nasjonalbudsjett. I revidert, som kom denne uken, finner vi ikke ett ord om verken program for punktutslipp eller differansekontrakter for hydrogen. Jeg frykter at bremsen settes på for viktige klimatiltak om ikke tydeligere signaler for slike virkemidler kommer på plass.

Statens viktigste rolle er å skaffe innsikt i hva som definerer bærekraftig utvikling, sette rammer og regler, kanskje gi noe støtte og pålegge målrettede skatter. Jeg mener at man kommer raskere og mer effektivt til løsninger hvis det hovedsakelig er privates rolle å finne og levere løsningene. Taksonomien i EU er et kroneksempel på hvordan det offentlige stiller krav og setter rammer, mens beslutningene tas av de som har økonomiske interesser. Et viktig grunnprinsipp er at det skal koste å slippe ut klimagasser. Det gjør klimaprosjektene lønnsomme, og det gjør det privatøkonomisk interessant å løse utfordringene.

Hvis du driver en privat virksomhet, er det dine penger som står på spill. Da har du sterkere insentiver for å forstå markedet og prøve å få virksomheten til å overleve. Jeg opplever et stort engasjement for å bidra til det grønne skiftet i alle deler av finansnæringen. De er opptatt av hvordan de kan finansiere de som kommer med gode løsninger, enten det er snakk om hydrogen, resirkulering eller andre felt.

Tillat kjernekraft!

Når du er opptatt av å lage en sunn butikk, får du også den viktige kreativiteten. Et offentlig organ har et annet engasjement og kanskje mange ulike mål som skal oppfylles samtidig. Nå høres dette veldig mørkeblått ut, men hvis vi tenker oss at det offentlige skal bestemme hva som er riktige løsninger, må vi være sikre på at de offentlige løsningene er gode nok. Dette bryter med den blandingsøkonomien vi har tradisjon for i Norge.

Mot dette bakteppet er det også underlig å følge regjeringens argumenter mot kjernekraft. Etter landsmøtet i mai uttalte energiministeren og klimaministeren til VG at de er skeptiske fordi vi mangler kommersiell erfaring og fordi «ingen vil ha atomavfall i sitt nærområde». Her kommer regjeringen helt skjevt ut, både med tanke på teknologinøytralitet og med tanke på å tenke konstruktivt rundt infrastruktur og koordinering. Å løse de kommersielle utfordringene med både drift og lagring, gitt gode rammevilkår, er jo nettopp det vi har privat næringsliv til. Dessuten: Energidebatten det siste året har vel vist at mange heller ikke vil ha vindmøller i sitt nærområde. Alle skjønner at det ikke kan være siste ord i den debatten.

Det er også viktig at staten regulerer forskjellige områder ulikt etter forskjellige risiko-grunnlag for utviklingen av teknologien. Egne statlige utførende selskaper er i prinsippet bare aktuelt hvis en er sikker på at private aktører ikke får det til. Oljen var en felles ressurs som vi skulle utvikle og utvinne på effektivt og trygt vis, med en stor grunnrente og med transformative konsekvenser for hele norsk økonomi. Da hadde vi behov for en heftig industripolitikk. Det var sannsynligvis riktig av staten å ta den rollen. Men erfaringene fra den gangen er ikke uten videre overførbare til de mange ulike næringene som trengs i det grønne skiftet.

Hydrogen er i hovedsak en energibærer, men må fortsatt produseres fra olje, gass eller bærekraftig energi. Det trengs en infrastruktur, og der er det sannsynligvis et koordineringsbehov. Jeg mener det er mer riktig å sammenligne hydrogensatsingen med andre nettverk, som telekommunikasjon, strøm, jernbane og vei. Det er naturlig å ha monopol på å bygge ut infrastrukturen, så kan andre operere virksomhet på den. Utbyggingen av en nasjonal infrastruktur for hydrogen er trolig for stort og risikabelt til at det private markedet greier å bygge det ut. Da kan en risikodeling mellom privat og offentlig være nødvendig. I kapitaltilgangsutvalget fant vi ut at særlig utviklingstunge risikoselskaper hadde den mest krevende kapitalsituasjonen. I slike selskaper er det sannsynligvis rasjonelt at staten tar noe av risikoen.

Poenget er at staten både må skape et konkurransedyktig marked for det private næringslivet og i større grad vektlegger klimakrav i anbudsrunder for egne prosjekter.

Tre områder for statlig satsing

Det er spesielt tre områder det er strategisk riktig at staten satser på når det kommer til utvikling av teknologi og omstilling. Det første er lavkarbontransport, spesielt i maritim sektor. Norge har kommet godt i gang med batteriferger, og vi ligger godt an om vi satser videre på grønne løsninger for skip. I dette tilfellet handler det om at staten satser på bærekraftige løsninger som næringen alt kan tilby og implementerer de løsningene for områder de selv regulerer. Nasjonal transportplan er en viktig reguleringsarena der staten kan prioritere klimavennlig teknologi høyt.

Et annet område som krever statlig satsning, er karbonfangst og -lagring for industrien. Det krever mange milliarder, men er en viktig klimasatsing. Dette er en viktig satsning av staten fordi det er teknologi som vil kunne gjøre industrier vi er avhengig av for nasjonal utvikling, til nullutslipps aktører. Som for eksempel ved asfaltering.

Det tredje området er energieffektivitet og sikre tilgangen på nok grønn energi. Dette innebærer utbygging av grønne energikilder, og sikre et konkurransedyktig marked og villighet for ny-teknologisk satsing. Da er det blant annet et statlig marked som tillater entreprenørers satsing på kjernekraft på lik linje som vindmølleutbygging. Innad i dette går også egenregulering på energibruk av offentlige bygg.

Staten står også til ansvar for å sikre en sirkulær økonomi og få på plass mer effektiv resirkulering av ressurser og behandling av avfall. Dette gjelder satsing på resirkulering av metall, plast og tekstil.

Det er viktig å applaudere norske industrier for å ha tatt et pioneransvar for å utvikle teknologier som kan bidra til nullutslipp og bærekraftig næringsutvikling. Gjennom kontinuerlig forskning og utvikling, samarbeid med forskningsinstitusjoner og investeringer i grønn teknologi har disse bedriftene vist vei for omstillingen mot en lavkarbonøkonomi.

Til slutt er det viktig å bemerke at disse selskapene selvfølgelig skal bidra med skattepliktige midler til staten gjennom formuesskatt, selskapsskatt og avgifter. Der gevinsten på bruk av norske ressurser skal gå til å gagne samfunnet fremfor en enkelts lommebok. Likevel er det jeg argumenterer for i denne artikkelen grunnleggende for å skape nok rom til innovasjon i næringen for øke framgangen i omstillingen.

Forhåpentligvis vil regjeringen fremover klare å fortsette å styre næringen mot en mer bærekraftig utvikling slik at bedriftene kan fortsette å skape flere jobber, bygge gode lokalsamfunn og få til det grønne skiftet.