For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Eidissen motbeviser lite, men blottlegger høytoleranse for sløsing
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Stig Eidissen svarer på mitt innlegg om EØS-avtalen som kilde til regelbyråkratisk «sløsing» i offentlig og privat sektor.
Hovedargumentene mine var for det første at EU/EØS-reglene er en kilde til slike byråkratiske byrder som inngår i det mange identifiserer som sløsing. EU er kilde til både kompliserte regulatoriske regimer som GDPR, offentlige anskaffelser, statsstøtteforbudet og arbeidstidsreguleringene, og mindre ting, som forbudet mot plastsugerør og cookie-inflasjonen på internett. For det andre argumenterte jeg for at EU-reglenes bidrag er stort nok til at det må ha en nødvendig plass i norsk debatt og politikkutvikling om sløseri i offentlig og privat sektor.
Eidissen erkjenner det første, og nevner at det er bred enighet i EU om at det felles regelverket er blitt for omfattende og bør slankes. Han fremhever også at det ikke noen tvil om, og velkjent, at det er administrative kostnader ved EØS-samarbeidet.
Det er noe av et mysterium hvorfor han likevel ikke vil ha noe av at EU/EØS-reglene skal ha en plass i politikkutvikling og debatt om «sløsing». Det er overraskende at han ikke ser hvordan EU/EØS-rettens regulatoriske regimer løfter en rekke spørsmål vekk fra nasjonal politisk påvirkning, og derfor har en nødvendig plass i politikkutvikling og debatt om «sløseri».
Men det skinner gjennom fra argumentasjonen hans at han egentlig ikke synes sløsing er så viktig – i hvert fall ikke den som måtte ha sin kilde i EU.
Han argumenterer med at norsk deltakelse i EØS-avtalen er verdt kostnadene, at felles regelverk kan være en forenkling ved å erstatte mange ulike nasjonale regelverk, og at norsk gjennomføring og praktisering av EU/EØS-reglene er opphavet til mye unødig regelbyråkrati. Alt dette er jeg enig. Han argumenterer også for at EU/EØS-reglene ikke skaper like mye regelverksbyråkratisk sløsing som jeg gir inntrykk av. Kanskje har han rett. Men ingenting av dette motbeviser det poenget han også erkjenner, som er at EU vedtar veldig mange regler som skaper unødig regelverksbyråkrati. Han vil ikke ta konsekvensene av sin erkjennelse.
Hvis man er opptatt av sløsing, eller bare av kostnadsreduksjoner, vil man selvsagt ikke slå seg til ro med den argumentasjonen Eidissen fremfører. Han har rett i at vi i Norge kan redusere sløsing, og at det er mye bra ved EU og EØS-samarbeidet. Men betyr det at EU ikke kunne fått enda bedre resultater? Betyr det at EU ikke kan være kilden til overdreven regelproduksjon og byråkratisk sløseri? Selvsagt ikke. Jeg ser for meg at Eidissen skal legge frem årsregnskapet til et konsern, og sier med tilfredshet: «Tallene i konsernregnskapet viser samlet sett overskudd, så da trenger vi ikke tenke på kostnadskontroll eller kostnadskutt.» Hvis det er holdningen man har, så kan man slå seg til ro med at EØS-avtalen generelt sett er bra for Norge.
Selv blir jeg ikke rolig av det. Jeg får tvert imot bekreftet mine antakelser om at det for mange tilhengere av EU/EØS som ikke vil eller ikke klarer å forholde seg til EØS-avtalens forskjellige nedsider.
Etter mitt syn er det ikke viktig om EU/EØS-reglene i seg selv er kilden til 50 prosent, 30 prosent, ti prosent eller bare to prosent av regelbyråkratisk sløseri i Norge. EØS-avtalen omfatter omkring 8000 EU-lover (NOU 2024:7 s. 40). Selv så lite som to prosent utgjør over 150 regelverk. Som årsak til regelbyråkratisk sløsing er EU/EØS-reglene viktige nok til at de må ha en nødvendig plass i debatten og politikkutviklingen.
En helt fersk forskningsartikkel fra Journal of European Public Policy gir støtte til dette. Forskerne introduserer et nytt verktøy for å vurdere hvor godt reguleringer henger sammen ved å lage en såkalt konsistensscore som måler om ulike tiltak utfyller hverandre, og slik trekker i samme retning, eller om de trekker i motstridende retninger. De anvender verktøyet på miljøreguleringer i 21 land. Forskerne skriver:
«For EU-medlemsland [og Norge, min anm.] utgjør EU-politikk betydelige utfordringer for deregulering, da disse bare kan endres på EU-nivå. Analysen viste at om lag 50–75 prosent av tiltakene med negativ konsistenscore kommer fra EU»
Artikkelen gir ikke grunnlag for å slå fast at EU-regler er mer motstridende enn nasjonale regler innen miljøområdet. Poenget er snarere at EU står for en så stor del av den samlede reguleringen, at mange av de uheldige overlappene og inkonsistensene har sitt opphav der. Dette underbygger en sentral påstand i innlegget mitt som startet debatten; at de mange EU-reglene er en viktig kilde til unødvendig, sløsende byråkrati, og derfor er vanskelig å gjøre noe med for Stortinget og regjeringen.
Forskerne gir heldigvis Eidissen støtte i at også mye kan gjøres nasjonalt. Selv om forskerne fant at om lag 50-75 prosent av tiltakene med negativ konsistenscore kom fra EU, anslår de dereguleringspotensialet på nasjonalt nivå til 25-50 prosent.
Om størrelsen på det tallet er noe å juble for, eller er en fattig trøst, kommer vel an på øyet som ser.
