Woke-begeret rant endelig over

I Dagbladet skriver Marie Simonsen at «krigen mot woke truer med å rive USA i filler. Nå er den kommet for fulle seil til Norge». Vel, mange har advart mot dette. Men for å få en «krig mot woke» i Norge må man først få woke til Norge. Og det er akkurat slik det har skjedd. Også i USA.

Noen ganger virker det litt barnehageaktig å krangle om hvem som startet en krangel. Andre ganger er det tvingende nødvendig for å forstå noe som helst. Hvem startet en krig? Hvem startet en fredsforhandling? Hvem startet en lavintensiv kulturell borgerkrig?

Vårt spørsmål er det tredje. At spørsmålet kan være viktig, er forsøkt illustrert ved de to første.

Hvordan forklare Trump? Det må da være et spørsmål også Simonsen er interessert i å finne et svar på. Og det er ikke mulig å forklare Trump uten å ta med i utregningen at det som kalles woke var godt i gang og meget synlig da han vant sitt valg. Det er absolutt ingen forklaring på egenhånd. Men regnestykket mangler en viktig faktor uten.

Woke er ikke en reaksjon på Trump så mye som Trump er en reaksjon på woke. Det viser kalenderen. Man kan ikke reagere på noe før det eksisterer.

Når denne historien rulles tilbake, vil mange lete etter et startpunkt. Da kan det være nyttig å høre på folk som lever midt i gryta, og samtidig forsker på den. Professor Jonathan Haidt er en slik person. Han plasserer «the great awokening» til 2013–2014. Da eksploderte campuser over store deler av USA. Og aktivismen begynte fort å lekke ut av universitetene og bli synlig i folks hverdag.

Det er først og fremst veksten av woke som river og sliter i samfunnslimet. Uten dets vekst, ingen krig imot det.

Det Simonsen forsøker på her er det samme som blir gjort med begrepet «kulturkriger». Det går omtrent slik (noe overdrevet): en bevegelse dukker opp som vil skrive om historien, som vil fjerne kjernekunnskap om mennesket, som vil fjerne viktige kulturelle samfunnsmarkører, som vil gjøre moralske renselsesprosesser av litteratur, som vil kullkaste empiri til fordel for følelser i vitenskapen, og som vil gjennomføre alt dette NÅ og med aggresjon.

Om man da sier stopp en halv til dette, er man en kulturkriger. Ikke bare det: man har startet en kulturkrig. Det er nesten litt komisk.

Når det gjelder bråket rundt det maleriet alle nå har sett så mange ganger de siste dagene, ser Simonsen ut til å skylde på «en ubetenksom uttalelse» om at det var «kolonialistisk». Men for det første bør «ubetenksomme uttalelser» fjernes ved sitatsjekk. Som skal ha vært gitt her. For det andre: hadde den «ubetenksomme uttalelsen» ikke vært murstein nummer cirka 6925 i en stadig større vegg som er fullt synlig for alle som følger litt med, hadde det hatt litt mer kredibilitet å skylde på et tilfeldig sleivspark.

Man kan nemlig ikke fjerne eller overse alle andre eksempler på denne typen aktivisme som har skutt opp de siste årene. Dette er en woke trend som har vært her en stund. Lenge før «krigen mot den» kom. Ved å overse det gjør man en krangel «uavhengig av fakta», som krigen mot woke ifølge Simonsen så ofte er.

Så kommer mer taktikkeri. Det er igjen Frp som brukes som røykteppe i Simonsens tekst. Og rasisme, selvfølgelig. Det er alltid der kritikken kommer fra. For er det en ting man vet om alle som kritiserer woke, så er det at de er ytre høyre og rasister. Og kvinnehatende. Og transfobe. Og sikkert en del andre ting også. For ifølge Simonsen henger kritikken på at det hele har vært «nok et angrep på den hvite mannen». Det er så platt, konturløst, forutsigbart og kjedelig at det nesten blir litt pinlig.

Orbán må selvfølgelig nevnes. Og Putin får plass midt på scenen som representant for de slemme som ikke er enige med Simonsen. Fordi hvorfor ikke. Når man først er i gang. Slik forsøker man å fjerne all legitim kritikk av woke aktivisme. Alle liberale og sentrumsnære folk som har protestert – kunstkjennere, skribenter, forfattere, pressefolk, politikere og kommentatorer – viskes effektivt og opportunistisk ut bak et slør av illeluktende tåke. Kritiser dette, og du er på lag med Putin. Vel … Orbán da, i det minste.

Det er absolutt og kjemisk rent for henvisninger til noen som helst som ikke passer inn i spekteret mellom Frp og Vladimir Putin. Har ikke Simonsen fått med seg at det eksisterer noe annet? Denne uredelige taktikken har dessverre fungert litt for godt i en periode. Men nå synger den nok på siste verset, Marie. Det er nok lurt å stille opp med noe smartere til neste runde.

Så kommer USA. Der nevnes Ron DeSantis, som bryter politisk inn i pensumlister. Her er vi enige. Det er ikke bra med politisering av undervisning. Vel, ikke for mye. USA har andre systemer enn oss. Politikk har en helt annen og mer lokal påvirkning på hva som skjer i skoler enn det vi er vant til her i Norge.

Men om venstresiden i USA ikke vil ha politisering av skolene, burde de motstått fristelsen til å gjøre det selv. Og det på en mye, mye større skala enn det republikanerne kan klare, ettersom de ikke dominerer fakulteter og administrasjoner rundt omkring.

Simonsen avslører sin slagside her i sitt utvalg av hva som nevnes og ikke. Det er i hennes tekst en krise at høyresiden har fjernet (i den grad det er sant) bøker som er skrevet av Margaret Atwood, Toni Morrison og titler som To Kill a Mockingbird. Alt grunnet krigen mot woke. Og det har hun selvfølgelig rett i.

Men det siste eksemplet hun bruker, er ganske morsomt. Det var nemlig ikke republikanere som begynte å fjerne To Kill a Mockingbird. Det var det woke folk som gjorde. Eller var det kanskje DeSantis som reiste til Virginia i 2016 for å få den fjernet? Har han makt over pensumene i Washington også? Snek han seg inn i Mississippi i nattens mulm og mørke en gang i 2017 for å fjerne den derfra?

Nei. Alle disse tilfellene av at akkurat den boka er blitt fjernet – og mange flere – var det woke aktivister som stod for. De har nok fjernet adskillig flere eksemplarer av den enn republikanerne har klart. Om Simonsen ikke er klar over dette eller om hun bevisst velger ikke å nevne det, vet ikke jeg. Uansett alternativ sier dette eksemplet mye om nytteverdien av hennes analyse og tidslinje på dette spørsmålet.

Heller ikke når hun skriver om USA, vies et eneste ord til den etter hvert store flokken med seriøse akademikere, filosofer, journalister, politikere og kommentatorer som kritiserer woke fra et liberalt ståsted. John McWhorter, Glenn Loury, Thomas Chatterton-Williams, Coleman Hughes, Kmele Foster og mange flere (ingen i den oppramsingen er for øvrig med i gruppen «den hvite mannen»). Skal jeg gjette, så kjenner ikke Simonsen disse navnene. Å anta at hun kjenner dem, ville være å anta at hun bevisst ikke vil nevne dem. Og det hadde jo vært adskillig mer uetterrettelig.

For jeg kan min Hanlon’s razor: «Never attribute to malice that which is adequately explained by stupidity.» (selv om jeg i dette tilfellet absolutt ville byttet ut «stupidity» med «ignorance», bare så det er sagt klart og tydelig). Så jeg går for den vennligere varianten, og tipper på ignorans over løgn ved utelatelse.

Hun sier at (ytre) høyreside i USA har grepet tak i begrepet og bruker det til å «ta kvelertak på den offentlige samtalen». Joda, men ikke så mye som man kanskje skulle tro. Opp til nå har det vært flekkvis benyttet av høyresiden i USA. Jeg og mange med meg har klødd oss litt i hodet over hvorfor de ikke har gjort det systematisk tidligere. Det er nemlig dårlig politisk håndverk ikke å benytte seg av motstanderens ømme punkter.

For det er akkurat det woke aktivisme er for demokratene. Et ømt punkt. Alle undersøkelser som gjøres på temaet – og de er blitt gjort på mange forskjellige måter – viser at ideologien/bevegelsen/tankesettet woke er svært upopulært i befolkningen. Også i alle minoriteter. Woke er et fenomen for hvite, godt utdannede og trygge progressive. Ikke for minoriteter i arbeiderklassen. Sjekk stemmemønsteret som ga den sterkt progressive Alexandria Ocasio-Cortez seieren i 14. valgdistrikt i New York, og det blir klinkende klart.

For DeSantis satt woke-motstanden som en kule i en stemmeurne. Det kommer nok til å bli mer av det der fremover. Og her vil jeg gjerne ta en liten omvei: når det gjelder de illiberale lovverkene DeSantis og andre republikanere forsøker å innføre, er det nok å kritisere ved dem. Men det hadde vært oppmuntrende om en eneste norsk journalist faktisk tok seg tid til å lese litt i dem. Så vidt jeg er i stand til å bedømme, strekker deres research seg stort sett til å sette på CNN og kopiere det den kommentatoren som tilfeldigvis er på skjermen akkurat da, sier i det ene minuttet som er tilgjengelig mellom reklamene for Qatar Airways og et hårprodukt av et eller annet slag.

Folk som er i stand til å ta en litt kjøligere stilling til dette og klarer å se tullball på begge sider i politikken, har spådd utviklingen i Norge lenge. Og det har alltid vært klart og tydelig som solskiva på en skyfri dag hva som ville komme til Norge først: woke aktivisme. Deretter vil motstanden mot det vokse. Akkurat som i USA. Den spådde utviklingen har man kunnet følge dag for dag og uke for uke om man ikke har hatt ideologiske skylapper.

De siste par ukene her i Norge viser det klarere enn om jeg skulle forsøke å dikte det opp: flere woke ting på en gang, og begeret rant over. Et beger som har fylt seg opp gjennom flere år, uten at motstanden har vært tydelig nok til stede. Men nå kom den. Og for Simonsen er det de som nå endelig har fått nok – for å bruke ordene til Andreas Christiansen Halse på Dagsnytt18 – som startet det hele.

Det er woke som river og sliter i samfunnslimet. På mye dypere ideologiske og filosofiske nivåer enn en tekst som dette kan forklare. Det er der starten er. Å godta premisset om det motsatte er som å godta Hitlers påstand om at Polen angrep først i 1939. Ja, se. Jeg kan hitle jeg også. Er det ikke sjarmerende? Bringer det ikke samtalen fint videre og inn på et fornuftig spor?

Om Simonsen er interessert i den langsiktige levedyktigheten til den venstresiden hun selv tilhører, slutter hun seg til den høylytte kritikken som har dukket opp nå. Det er derfor jeg selv er så høylytt om det. Men da må hun studere dette igjen. Hennes fremstilling er nemlig feil. En ting til kan det dog hende at hun har rett i: det finnes (kanskje) ikke et mer woke folkeslag enn svenskene. Og hvordan har det fungert for dem, synes dere?