For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ja, la oss snakke om hva elevene faktisk lærer i skolen
De siste 30 årene har lærere som ønsket en retur til tradisjonelle og nøkterne metoder i skolen, blitt mistenkeliggjort. Nå ser det ut til at vi endelig er på vei tilbake til metoder som fungerer.
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun varsler den største reformen i videregående skole på over 30 år. Hun sier til Utdanningsnytt at elever som går studieforberedende, ikke blir godt nok forberedt til videre studier. De som underviser i høyere utdanning, ser at mange av de ferske studentene sliter både med å lese og skrive lange tekster. Dette bekreftes i rapporter fra NIFU. Studentene er også lite selvstendige og er usikre på hva det innebærer å være student. Tall fra Forleggerforeningen viser at studenter i gjennomsnitt kjøper bare 1,5 pensumbok. Ifølge Khrono har også studenter med fullførte bachelorgrader problemer når de må lese og skrive lengre fagtekster. Dette gjelder ikke minst lærerstudentene. Vi har med andre ord havnet i en ond sirkel.
Universitetene settes under press: For å opprettholde gjennomføringsgraden må de faglige ambisjonene senkes. Lektorer i videregående skole har lenge opplevd dette, og har gjentatte ganger advart om karakterinflasjon på flere studieretninger. Heller ikke fagopplæringen dekker arbeidslivets – og elevenes – behov selv om vitnemålene ser fine ut. Nessa Nordtun sier selvfølgelig at hun er glad for at flere fullfører videregående skole, men hun sier at vi også må snakke om hva de lærer der. Dette er en stor nyhet. Dessverre er det liten takhøyde i mange fylkeskommuner når lektorer stiller spørsmål ved den reelle studiekompetansen skolen gir elevene. Ingen vil svare på om man kan si at eleven er studieforberedt når hen aldri har måttet lese en hel bok, bare utdrag og tilrettelagte sammendrag.
En debatt i Minerva mellom to lektorer ved Lillehammer videregående skole og kompetanse- og tannhelsesjef Aasa Gjestvang i Innlandet fylkeskommune illustrerer hva som skjer når noen stiller spørsmål ved hva elevene faktisk lærer. Gjestvang avfeier de to lektorenes kritikk av hennes prioriteringer i skolen ved å late som om dette er a) kritikk av lærerkollegiet og dermed ukollegialt og b) kritikk av elevene og dermed ufølsomt og elevfiendtlig. Gang på gang blir lærerstandens kritikk av skolesystemet møtt med formaninger om å stoppe nedsnakkingen av skolen. I realiteten dreier dette seg om manglende vilje – eller kanskje evne – til å åpne sinnet og ta inn over seg egne feiltakelser. Vi har nok av skoleeksempler på pedagogiske feilskjær fra fylkeskommunale og kommunale skoleledere her i landet de siste 30 årene. Det er alle disse feiltakelsene kunnskapsministeren nå må prøve å rette opp i.
Læringspyramide eller gravmæle
Ett eksempel er troen på den såkalte Læringspyramiden. Som ansatt i videregående skole i Oppland i 1990-årene ble jeg gang på gang presentert for denne grafiske figuren som påstår at tradisjonell, lærerledet undervisning er helt ineffektivt og avleggs. Representanter for fylkesopplæringskontoret i Oppland hevdet at Læringspyramiden var det vitenskapelige beviset som uten innsigelser skulle legges til grunn for alle de pedagogiske endringene skolene måtte og skulle gjøre. Et hovedgrep var å fjerne den såkalte tavleundervisningen. Skolene ble pålagt tverrfaglige prosjektarbeid i store deler av skoletida, og undervisningstimer ble omgjort til såkalte veiledningstimer. Nye skoler ble bygget uten klasserom, med store, åpne læringslandskap. Nye Hamar katedralskole, som sto ferdig i 2007, ble bygget slik – mot heftige protester fra lærerkollegiet. Åsa Gjestvang kjenner denne historien godt. Hun og resten av fylkets skoleledelse måtte allerede i 2008 bite i gresset og sette i gang store ombygginger for å rette opp fadesen. Fylkeskommunen har, så vidt jeg vet, aldri offentlig gjort rede for hva disse ombyggingene kostet.
Daværende Nord-Trøndelag fylkeskommune har anslått at ombyggingen av Olav Duun videregående skole fra baseskole til tradisjonell skole kostet 22 millioner i 2008-2009. Denne skolen var ny i 2002 og ble lansert som spydspiss for den nye pedagogikken basert på Læringspyramidens postulat. Skolelederne i Innlandet var altså ikke alene om å hylle den nye pedagogikken, og de var heller ikke alene om å overhøre og nedvurdere protester fra undervisningspersonalet. Men man kunne kanskje forvente større ydmykhet hos noen som har sittet så tett på, og kanskje bidratt til, en slik skandale? Hvorfor mente fylkeskommunen(e) at lektorene ikke var verdt å lytte til?
Hva kan Åsa Gjestvang ha lært av denne saken? Sløsing med offentlige midler er én ting. Sløsing med lærerarbeidstid er en annen. Det finnes neppe beregninger av hvor mange lærerarbeidstimer som har gått med til å overtale, ikke overbevise, lærere til å bruke metoder de ser på som tull? Verre er det at mye av elevenes skoletid ble kastet bort på pedagogisk eksperimentering som det hadde gått fylkeskommunal prestisje i. Det siste maner til etisk alvor. Elevenes trivsel har ikke blitt bedre, og de faglige resultatene har blitt dårligere de siste tiårene. Kanskje burde man lyttet til lektorene den gang, eller i det minste, lytte til dem nå? Læringspyramiden ble gransket og avskrevet som forskningsbasert viten allerede i 2009. Men Forskning.no omtalte 2018 Læringspyramiden som en seiglivet vitenskapelig myte. Så vidt jeg vet har skolesjefen i Innlandet aldri bedt om unnskyldning for at etaten tok grundig feil da de lot seg blende av en pyramide, som jo faktisk er et gravmæle.
Back to basics
Kunnskapsministeren varsler nå en stor reform. Det vil kreve en grundig gjennomgang av alle de feilslåtte pedagogiske tiltakene som seiglivet får prege skolen fordi man aldri har dementert eller bedt om unnskyldning for at de ble lansert. I stedet har vi et skolesystem der problemene konsekvent sendes videre oppover i systemet. Fortsatt får altfor mange elever dårlige basisferdigheter i lesing og regning i grunnskolen. Dette visste vi godt i videregående skole på 1990-tallet. Vi ble hysjet ned og fortalt at det viste et negativt elevsyn hvis man hintet noe om funksjonell analfabetisme eller total mangel på regneferdighet blant 16-åringer. Systemet la opp til at alle uansett skulle bestå, og dermed lure mange elever til å tro at skolen hadde gitt dem den starten i livet de trengte. Lektorer advarte også om at problemet ville forplante seg til høyere utdanning hvis ikke eksamenssystemet ble innrettet på å hindre karakterinflasjon. Nå har vi havnet der. 1990-tallets storartede drømmer om Norge som kunnskapsnasjon har ikke gått i oppfyllelse.
Nylig ble rankinglisten over verdens beste universiteter per 2026 offentliggjort. Universitetet i Oslo står på 88. plass, neste norske er NTNU på 183. plass, så Universitetet i Bergen på 310. plass, Universitet i Tromsø på 554. og NMBU i Ås på 924. plass. Til sammenligning har Sverige seks universitet blant de 200 beste, og København universitet rangeres som nummer 37 i verden. De som ikke vil snakke om dette, vil hevde at denne rangeringen ikke er viktig, og at de amerikanske og engelske eliteuniversitetene «egentlig» ikke er så gode. Vi kan imidlertid ikke snakke oss bort fra at vitnemål for gjennomført norsk utdanning vil stå lavere i kurs hos mange attraktive arbeidsgivere i fremtiden dersom vi ikke hever den faglige kvaliteten. Heldigvis har vi, inkludert kompetansesjef Aasa Gjestvang, nå fått en øverste sjef som sier at vi skal snakke om hva elevene faktisk lærer, ikke bare rose oss selv for at mange «gjennomfører».
Det tas grep: En pressemelding fra Kunnskapsdepartementet 11. juni i år kunngjør at det blir ny læreplan i matematikk i grunnskolen fra skolestart i høst. Elevene skal først og fremst lære seg å regne. Uten grunnleggende regneferdigheter får de ingen matematisk forståelse og kan da heller ikke analysere og reflektere. Forhåpentligvis kommer det lignende endringer i alle fag. Barn må først ha faktakunnskap og kjenne faglige begreper og metoder før de gir seg i kast med analyser og refleksjoner. Samtidig er nå (nesten) alle enige om å redusere skjermbruk og satse på papirbøker og skolebibliotek. Vi er med andre ord på vei tilbake til mer tradisjonelle og nøkterne metoder i skolen. Back to basics. De siste 30 årene har lærere og lektorer som ønsket seg dette, blitt mistenkeliggjort som elevfiendtlige, utdaterte og lite endringsvillige. Så spørs det om hvem som nå blir lite endringsvillige, når Nessa Nordtun går videre i reformarbeidet.
