For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Goffengs epidemier: Transeksplosjonen
Det kan være stigmatiserende å forklare økning i kjønnsinkongruens med sosial smitte. Det kan likevel være verre å se bort fra muligheten.
Publisert
Transdebatten. Kanskje den mest strømførende skinna man kan gripe rundt i det offentlige ordskiftet for tiden. Det er nok av temaer å diskutere. Skal tidligere menn få konkurrere mot kvinner i sport? Skal de ha tilgang til kvinners garderober? Er aktivistene for aggressive? Er det seksuell rasisme om en lesbisk kvinne ikke vil ha sex med en transkvinne med penis? Hva er en kvinne?
Vi skal holde oss unna disse spørsmålene. Her skal vi snakke om potensiell sosial smitte: hva kommer veksten i antallet proklamerte transpersoner av? Er psykogen og sosial smitte noe av forklaringen? Og i så fall, hvor mye? Hva er i så fall skadevirkningene?
Veksten
For en stor vekst blant folk som kaller seg transpersoner eller søker behandling for kjønnsinkongruens, det har det vært de siste årene. På Rikshospitalet finner man Nasjonal Behandlingstjeneste for Kjønnsinkongruens (NBTK). Allerede i 2018 sa overlege Anne Wæhre ved tjenesten at man ser en «eksplosiv økning av henvendelser». I en tekst hos Aftenposten i mars 2021 oppsummerer fem ansatte ved Rikshospitalet hva økningen går ut på:
«For ti år siden lå det totale antall henvisninger (barn og voksen) til NBTK på 50-70 årlig. For gruppen av pasienter under 18 år lå dette tallet på 10-20 frem til 2011 og har deretter økt til rundt 200 de siste årene. For gruppen av personer over 18 år har henvisningsantallet økt til rundt 450 de siste årene. Når det gjelder antall personer som søkes til kirurgi, lå dette på mellom 10-20 pr. år frem til 2011 og har deretter økt til opp mot 200 i dag. I tillegg kjenner vi til at det er et betydelig antall personer som nå søker behandling i privat regi i Norge eller utenlands.»
Tallene viser at man «generelt sett snakker om en tidobling på ti år». Og Norge er ikke alene om dette.
I England skriver den nasjonale helsetjenesten (NHS) om den samme økningen i den såkalte Cass-rapporten. I 2011/12 var det rett under 250 henvendelser til behandling for kjønnsinkongruens. Tallet for 2021/2022 var 5000. Altså en 20 gangers økning.
Amerikanske tall er litt vanskeligere å skaffe, grunnet et mer desentralisert og privatdrevet helsesystem. Men Reuters har gjort en grundig jobb på det, hvilket resulterte i en interessant tekst i oktober 2022. Der skriver de om en tredobling på kun fire år, mellom 2017 og 2021. Så uansett hvordan man vrir og vender på dette, så er økningen kraftig. Eller «eksplosiv», som det ofte sies.
Andre endringer
Tallene i seg selv er nok til å ta en pust i bakken og stille spørsmålet hvorfor, og holde alle muligheter åpne.
Men det er flere ting som har endret seg enn bare antall. Demografien er helt annerledes enn for få år siden. I alle de tre landene som hittil er nevnt har kjønnsinkongruens (eller tidligere brukte begreper) opp gjennom historien vært dominert av hankjønn. Dette har nå snudd. Igjen er tall litt uklare, men diagnosen er nå tydelig dominert av unge kvinner. Man kan finne at de utgjør alt fra 75 til 90 prosent i forskjellige studier og rapporter.
Alder har også endret seg. Den «tradisjonelle» pasienten – om man kan bruke det ordet – utviklet kjønnsdysfori i meget ung alder, og vil ha endringer gjort på kropp eller sosial fremtoning etter pubertet og etter å ha slitt med tilstanden i mange år. Mens vekstgruppen nå utgjøres i stort av tenåringer og ungdom. Og i tillegg til at selve tilstanden kommer brått på, vil de ha endringer gjort fort.
The Guardian intervjuer en «erfaren barnepsykolog» som vil være anonym. Vedkommende legger frem den nye situasjonen slik:
«I de siste ti årene har vi opplevd en voldsom bølge av unge kvinner som, ved omtrent 12-13 års alder plutselig vil bli gutter. De har endret navn og de presser på for å få hormoner og pubertetsblokkere. Ofte er disse jentene barn som går gjennom de vanlige identitets- og utviklingsproblemene som preger ungdomstiden, og har funnet en løsning på problemene sine ved dette».
En annen ansatt i NHS beskriver en lignende situasjon:
«Jeg så kanskje et barn med kjønnsdysfori hvert annet år da jeg startet i helsetjenesten. Det var en veldig liten nisje. Nå er rundt 10 – 20 prosent av arbeidsmengden min satt av til ungdom som er registrert som hunkjønn ved fødsel som presenterer seg som ikke-binære eller transkjønnede, med bare en tilfeldig gutt innimellom».
Det er verdt å merke seg at alle som ble intervjuet av The Guardian for denne saken ville være anonyme. Det forteller mye om samtaleklimaet, som vi skal komme tilbake til.
I Psychology Today tar doktor Samuel Paul Veissiere også for seg endringene. Han skriver at et tidligere krav for å få diagnosen kjønnsdysfori, var at man hadde vist tydelige tegn til å mislike sitt eget kjønn fra barnsben av. At man for eksempel frastøtes av klær eller leker som «hører sitt kjønn til» helt fra man er i stand til å gi uttrykk for slikt. Slik er det ikke nå lenger. (På bakgrunn av teksten Dr. Veissiere skrev i PT, så han seg nødt til å skrive en helt tekst for å svare på den voldsomme kritikken han fikk. Det er et interessant innblikk i hvordan denne diskusjonen fungerer.)
Forslaget man ikke skal nevne
Han henviser blant annet til doktor Lisa Littman, tidligere professor ved Brown University School of Public Health og ansatt på Mount Sinai. Da hun gjennomførte en studie hvor 250 familier med barn som hadde symptomer på kjønnsdysfori ble intervjuet, sa 80 prosent av foreldrene at de ikke tidligere hadde sett noen tegn til slikt før kjønnsdysforien slo til brått i ungdomsalder. Og hvilket er viktig for vår diskusjon er at deres unge hadde andre rundt seg som hadde fått dysforien før dem.
Dette førte til at Littman innførte begrepet «rapid onset gender dysphoria». Som Foreningen Fri her i Norge påpeker, er begrepet ikke en offisiell diagnose. Det er heller et språklig verktøy for å beskrive forandringen i pasientgruppen. Og det har blitt et viktig begrep i spørsmålet om sosial smitte.
Ikke overraskende har Littmans forskning blitt møtt med voldsomme angrep. Kritikken går ofte på utvalget i undersøkelsen, og har absolutt noe for seg. Gruppen hun rekrutterte fra er for foreldre som er bekymret over at deres barn vil skifte kjønn.
Men den overveldende majoriteten av angrepene går på Littman selv. Å studere dette på denne måten, det er transfobt. Å foreslå en slik diagnose, det er også transfobt. Og med en gang man er en erklært transfob, så er ens forskning ikke valid. Dette er en sirkelargumentasjon det er umulig å unnslippe.
Men i tillegg til å sammenfalle med tallene fra Rikshospitalet, den nasjonale helsetjenesten i England, gjennomgangen til Reuters i USA, samt all annen kunnskap vi har fra andre vestlige land om de siste års vekst, så har forskningen til Littman også blitt testet og ekspandert. Å avslå konseptet fullstendig virker mest av alt litt trassig.
I tillegg kommer to andre aspekt som er ubehagelig å snakke om: en veldig stor andel av denne nye gruppen har såkalte komorbiditeter. Det vil si at det er andre mentale utfordringer inne i bildet. Som NHS skriver i Cass-rapporten: «…et signifikant antall unge har også utfordringer med nevrodivergens og andre mentale helsebehov».
I USA melder National Public Radio at transpersoner har seks ganger så høy grad av autisme som resten av befolkningen. Tall fra Cambridge University i England viser noe av det samme, og konkluderer med at 24 prosent av transpersoner har autisme. Noe tallmateriale viser at opptil 80 prosent av de «nye» pasientene har slike tilleggsproblemer.
Det er også et stort innslag av en historie med seksuelt misbruk og sosial mistrivsel. Spesielt misbruk kan færre til at man hater både seg selv og kroppen sin. Seksuelle følelser og erfaringer kan føre til flashbacks man ikke vil oppleve. Å forandre sin egen kropp kan oppfattes som behandling mot dette.
Hvorfor vekst og endring, aktivistversjonen.
Reaksjonene transorganisasjoner har på den voldsomme veksten kan være litt forvirrende. I en tekst skriver Aleksander Sørlie og Luca Dalen Espseth at økningen rett og slett «ikke er sann». Legene ved NBTK forstår ikke sine egne rapporter, eller de jukser med tallene, hevder de. En forholdsvis grov påstand, kan man si. Legene selv er «overrasket over tolkningen av data og hvordan disse fremstilles i innlegget» til Sørlie og Espseth.
Andre ganger medgis det at det har vært en stor vekst. Forklaringen som gis er enkel og høres logisk ut: den voldsomme veksten av personer med kjønnsinkongruens kan og skal forklares ved at det har blitt mer åpent og godtatt å være transperson. Derfor er det lettere for folk å stå frem med sin seksuelle legning. Sosial smitte forekommer ikke. I det hele tatt. Forslag om sosial smitte blir gjerne omskrevet til å være en påstand om at «transfolk er smittsomme», som er en absurd forvrengning av hva dette handler om.
Antallet transpersoner har altså alltid vært det samme. Vi har bare ikke visst om dem.
Det vises for eksempel tilbake til kampen for homofiles rettigheter på 80- og 90-tallet. Da var et av målene at nok homofile skulle komme ut av skapet til at legningen ble normalisert. Slik ville en følgeeffekt starte, som ville gjøre det enklere for alle å slutte å skjule hvem de egentlig er. Det var en suksess den gangen. Heldigvis.
Dette er en helt plausibel forklaring, og det hadde vært rart om dette ikke utgjorde en del av veksten i transpersoner.
Sosial smitte?
Hva peker så i retning av sosial smitte? Spørsmålet kommer nå oftere og oftere. I bransjemagasinet Dagens Medisin skriver en gruppe leger og psykiatere følgende:
«Flere stiller nå spørsmål om denne utviklingen skyldes en sosial epidemi/smitte, hvor barn undervises i at kjønnsdysfori er en normalvariant, og hvor de læres opp til at kjønn defineres ut fra subjektive følelser, uavhengig av biologi. Spredning av dette tankesettet via sosiale medier og nettverk synes å være en viktig medvirkende faktor til utviklingen.»
De peker blant annet til endringene i demografi når de skal tilbakevise forklaringen fra transorganisasjoner. Om det er sant at det er ny åpenhet som er årsaken til veksten, hvorfor kommer det ikke en eksplosjon av voksne transpersoner som tidligere har levd i skjul? Og som nå endelig kan leve sitt virkelige som sitt virkelige selv?
Hvorfor er det ikke like mange «nye» gutter som jenter? Og hva med de nye komorboditetene? Disse faktorene gjør at helsepersonellet mener at forklaringen om et åpnere samfunn er «åpenbart feil», da den mangler kraft til å forklare disse viktige og markante endringene. Så åpenbart er det kanskje ikke, men de har unektelig noen gode poenger.
Sammenfallene
Det finnes også viktige indisier fra selve konseptet psykogen smitte: den gruppen der veksten har vært desidert og uten sammenligning størst, det er i den klassiske gruppen for psykogen og sosial smitte. Den gruppen som sosiologen og eksperten på temaet psykogen smitte Robert Bartholomew sier at står for opp mot 99 prosent av representantene i de flere hundre tilfellene av slikt han har dokumentert: jenter og unge kvinner.
Vi har tidligere sett at denne demografien stemmer overens med det Dr. Erica Weir ramser opp som en av de viktigste kjennetegnene på psykogene epidemier.
Det er også tallrike eksempler på at kjønnsinkongruens vokser i tette vennekretser, akkurat som selvskading og spiseforstyrrelser gjør. At skoleklasser opplever at tre-fire jenter får det med ukers mellomrom.
I gruppen som har vokst er det også en sterk overrepresentasjon av andre tilstander og plager som utøver stress og frykt på individet. Dette er et kjernepunkt i spredning av typen vi diskuterer, hvilket er blitt vist i mange av de andre sakene som er omtalt i serien.
Samfunnet rundt reagerer som det alltid gjør: med overraskelse, leting etter alternative forklaringer, benektelser overfor muligheten for sosial smitte, harde angrep på alle som fremmer hypotesen, en uvilje mot å si pasienter imot, samt utstrakt bruk av ordet «mystisk» i avisoverskrifter. Mediene våre graver som vanlig knapt dypere enn lakken.
Disse fire aspektene ved veksten i folk med kjønnsinkongruens lar seg vanskelig ignorere.
Unikt
Men når det gjelder muligheten for sosial smitte, så er det noe som virkelig peker seg ut med transspørsmålet: ingen andre tilstander hvor sosial smitte er en faktor, blir aktivt heiet frem. Ingen av dem blir feiret. Og kanskje viktigst av alt: ingen av dem blir høylytt promotert som løsninger på andre problemer.
Hør på transaktivister og trans influencere på nettet, og det å skifte kjønn beskrives noen ganger nærmest som en mirakelmedisin. «Gjør dette, og du blir lykkelig. Gjør dette, og dine plager forsvinner». Som den anonyme psykiateren i The Guardian lenger oppe i denne teksten sa: «de finner løsningen på problemene sine gjennom dette».
Denne lovnaden om medisinsk virkning er noe man stadig hører fra mennesker som angrer sitt kjønnsskifte. For eksempler kan man høre Chloe Cole, Helena Kerschner og «Luka» fortelle NewsNation hvordan de ble oppmuntret til å gjennomføre kjønnsendring av leger, psykologer og først og fremst aktivister på nett. De ble dratt med i dragsuget, og angret i etterkant.
En norsk mann på 30 år la ut sin historie om å skifte tilbake til sitt opprinnelige kjønn på YouTube i mai i år. Han forteller en lignende historie. Kjønnsskifte ble lagt frem som en løsning på problemer som viste seg å ikke ha så mye med kjønn å gjøre. Han var feminin, og han hadde blitt mobbet på skolen. Han mislikte seg selv, og ville være noe annet.
Hos aktivister fikk han løsningen. Av legen Esben Esther Pirelli Benestad fikk han legemidler og henvisning til en kirurg i Thailand som gjennomførte en operasjon av underlivet. Alexander Linkowski er skarp i tonen. Han kaller Benestad en langer.
Nederlandske Laurent forteller om en annen grunn til å ville komme bort fra sin egen kropp: seksuelt misbruk. Hun er nå jente igjen etter å ha vært gutt i noen år. Opp til en uke før hun legger ut videoen var hun åpen for alvorlige kirurgiske inngrep. Nå er hun glad for at hun ikke gikk den veien. Hun hadde en alvorsprat med sin egen mor, og de kom sammen frem til svaret: You’re a girl, bitch.
Hennes betraktninger om at alle må få være den de vil og det å være fornøyd med seg selv, er nok til å bringe en tåre i øyekroken til den hardeste.
De som angrer
Mange av disse transisjonene skjer i en alder hvor mennesket er på sitt mest påvirkbare. En viktig arena hvor ungdom påvirkes, er sosiale medier. Mange bruker mye av sin tid på sosiale medier, hvor tilstanden kjønnsinkongruens ofte gjøres til noe positivt.
Disse som angrer på eller stanser sitt kjønnsskifte, vil være en sterk pekepinn på graden av sosial smitte i årene som ligger foran oss. Det virker trygt å anta at jo høyere prosentandel av folk som skifter kjønn på forskjellige måter som angrer seg, jo høyere har graden av sosial smitte vært. Da har det jo ikke vært en «ekte» tilstand, og man vil oftere reversere den over tid.
Det foreligger lite forskning på disse. Og den som finnes, er ofte for gammel til å være relevant. Det er lite interessant å vite hvor mange fra den tradisjonelle gruppen transfolk som angrer. Den nye bølgen – som altså er bygget på en annen demografi og et annet forløp – vil kunne ha helt andre utfall. Når det sies at bare to prosent angrer sin behandling, kan det altså vise seg å være feil innen meget kort tid.
En forholdsvis fersk studie fra USA viser at av de som starter med hormonbehandling, er det 70 prosent som fortsatt bruker det etter fire år. Denne studien har tydelig fanget opp mange i den nye kohorten. I tillegg er det slik at anger ofte tar tid. For Alexander Linkowski tok det flere år enn fire, for å nevne et eksempel.
Ettersom god og dekkende forskning foreløpig mangler, må man i stor grad forholde seg til andre måter å gjøre estimater på. En av disse er enkeltmenneskers fortellinger. Som den fra Charlie Edwards, som angret etter ti år som mann. Hun forteller SkyNews i England at hun ble sjokkert over antallet mennesker hun har snakket med som er i samme situasjon. «Hundrevis» har kontaktet henne om dette, 30 bare i hennes nærområde rundt Newcastle, sier hun.
Dr. Laura Edwards-Leeper var den første kliniske psykologen på den første kjønnsklinikken i USA. Hun har hjulpet flere hundre pasienter med sine kjønnsskifter. Men nå mener hun at det har gått helt over styr. Hun forteller at det finnes profesjonelle som forsker på detransitioners, men at de er «skrekkslagne» over å presentere sine funn. De blir «utrolig» angrepet for bare å diskutere at dette er en mulighet.
Selv sier hun at folk som skifter tilbake eller angrer «blir fler og fler for hver dag som går».
Det dukker opp websider, organisasjoner og YouTube-kanaler som handler om denne gruppen. Det finnes nå en Detrans Awareness Day. Til og med Dr. Phil har tatt opp denne gruppen, hvilket førte til en interessant samtale med noen veldig anstrengte ansiktsuttrykk.
Felles for nesten alle i denne situasjonen er at de forteller om en forferdelig hardhendt behandling fra de transaktivistene som tidligere støttet dem. Det er ikke populært å angre på sine valg i denne tematikken. Dette er en av grunnene til at man kan anta at mørketallene er store.
På Reddit har gruppen for «de-transitioners» – altså folk som har skiftet kjønn, men som nå skifter tilbake eller angrer seg – vokst til 13 000 medlemmer. Hvor mange av disse som bare er observatører er håpløst å si. Men her inne kan man finne mange eksemplet på hvordan kjønnsskifte ble promotert for dem. «Desmond» skriver:
Ingen hjalp meg noe særlig da jeg angret. Men det var lett for dem å pushe hormoner på meg, eller å sette meg på tanken om kirurgi. «Ja, dette vil gjøre det lykkeligere, dette vil gjøre livet ditt enklere, dette vil fjerne depresjonen din, dette vil hjelpe deg til å bli den du virkelig er…..».
Noen av dem får også stor effekt på debatten. Den mest berømte detranspersonen i Vesten er Keira Bell. Hun saksøkte Tavistock-klinikken i England, hvilket til slutt førte til at klinikken ble stengt ned. Nå jobber et advokatfirma med å stable på bena et massesøksmål som de mener vil inkludere 1000 familier som har vært innom der for behandling – skjønt den påstanden synes å være sterkt overdrevet.
Bekymringen
Dette er den eneste artikkelen i denne serien som i det hele tatt diskuterer om psykogen og sosial smitte er et problem. I alle andre tilfeller er det helt åpenbart at det som sprer seg, er negativt. I dette tilfellet er det ikke fullt så enkelt.
For er det egentlig noe å bry seg om hvorvidt noen av de «nye» transfolkene er sosialt smittet med en ide? Ja. Én ting er forvirringen mange foreldre mener å se i veldig unge barn når de blir presentert for den nye kjønnsideologien, hvor kjønn egentlig ikke finnes. Dette er å introdusere unødvendig forvirring i en alder hvor slikt ikke er bra. Ofte helt ned i barnehager.
Men hovedbekymringen går først og fremst på behandlingen av selve pasientene. Kort fortalt var behandlingen tidligere preget av det som på engelsk kalles «watchfull waiting». Dr. Laura Edwards-Leepers gir en god, kort beskrivelse her.
Man brukte god tid. Stilte mange spørsmål. Man sjekket for komorbiditeter. Man sjekket for seksuelt misbruk som kunne føre til kroppsforakt. Man sjekket for mobbing og mange andre sosiale faktorer som kunne føre til at man hatet kroppen sin og seg selv. Man sjekket for autisme, som kan gjøre at man ikke tåler uklare linjer i egen identitet (merk også fra de andre artiklene i denne serien at mennesker som lever med stress og andre utfordringer er spesielt utsatt for psykogene og sosiogene smitteeffekter).
Grunnen til at dette har vært preferert behandling – og at det fremdeles er beskrivende for behandlingen på Rikshospitalet – er at man vet fra tidligere erfaring at de aller fleste unge som opplever kjønnsinkongruens, vokser dette fra seg i løpet av eller etter pubertet. Her er forskningen for en gangs skyld klar og tydelig. De fleste av dem endte opp med å leve vanlige liv i sin medfødte kropp, gjerne som homofile og lesbiske.
Ny behandling
Men i mange land har det skjedd et skarpt skille over til det som kalles affirmativ eller bekreftende tilnærming behandling. Om et barn eller en ungdom kommer til lege og krever behandling, så skal behandling gis på barnets premisser. Og det fort. Man skal ikke stille spørsmål ved deres diagnosesetting.
Forskjellene på de to metodene er betydelige. NRK skriver om et tilfelle hvor en person fikk avslag på hormonbehandling på restriktive Rikshospitalet etter grundige undersøkelser, og derfor gikk til Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS). 15-åringen fikk der resepter på kjønnsbekreftende hormoner mot foreldrenes samtykke. Hun er nå kritisk til hvor lett og fort det ble gjennomført, og forteller i samtale med NRK:
«Ved HKS var det ingen psykologisk utredning. De stilte meg noen få spørsmål, og ga meg en resept. Jeg tror hvem som helst kan gå til HKS å få det samme.» NRK spør hvilke spørsmål HKS stilte. Hun svarer: «De spurte vel egentlig bare om jeg har kjønnsdysfori. Det var en kort samtale, det var veldig rart.»
Å bekrefte pasientenes forståelse av tilstanden er ikke alltid formålstjenlig. Alle er enige om dette i teorien: Man gjør ikke en hypokonder noen tjeneste ved å bekrefte alle mistankene hans. Man gjør ikke en ung jente med anoreksi noen tjeneste ved å bekrefte at hun er for feit, og sende henne til fettsuging. Diagnoser stilles og behandling bestemmes i samråd med lege, ikke som en ordre til den legen. Men i møte med kjønnsdysfori vil noen sette denne forståelsen til side, som om tanken er at kjønnsdysfori nesten per definisjon ikke kan være uttrykk for noe annet enn at man er et annet kjønn, og ikke kan skyldes andre identitetsforstyrrelser eller annen påvirkning.
Faren ved å sette i gang raske tiltak er ganske åpenbar: man kan utføre medisinering og inngrep som er ikke-reversible og sterkt livsendrende basert på feil grunnlag. Dr. Erica Anderson, selv transperson, klinisk psykolog, den første transpersonen som ledet The United States Professional Association for Transgender Health og tidligere styremedlem av World Professional Association for Transgender Health, får spørsmålet av NewsNation om hun mener at barn og unge nå blir ført gjennom kjønnsskifteprosessen for fort. Svaret er enkelt og tydelig: Ja, det gjør jeg.
Det er dette som nå går opp for flere og flere helsemyndigheter. Som i Sverige, Norge, England og Finland. I alle land har man strammet inn på den bekreftende tilnærmingen varianten. Det er derfor Tavistock-klinikken i England er stengt ned, og det er derfor vår egen Esben Esther Pirelli Benestad er blitt fratatt sin legelisens.
Og her kommer altså diskusjonen om sosial smitte inn: Hadde det ikke vært noen mistanke om sosial spredning, ville en stor del av disse bekymringene falt bort. Det finnes selvsagt fortsatt andre mulige årsaker til en kjønnsdysfori som kan vise seg å gå over, enn sosial smitte. Men de fleste av dem er ikke egnet til å forklare den store økningen og endringen i pasientgruppen som vi har sett de siste årene. Muligheten for sosial og/eller psykogen smitte er altså en hjørnesten i hele den voldsomme diskusjonen om behandlingsmetoder som nå raser.
Men det er altså kjønnsbekreftende behandling som er fremgangsmåten transaktivismen presser hardt for. Å gjøre noe annet er «transfobi». Og når jeg sier presser hardt, så mener jeg virkelig presser hardt.
Debatten og splitten
Hvordan har helsetjenester gitt etter for denne vridningen? Debattklimaet kan kanskje gi svar.
For når Rikshospitalet «plager» transpasienter med grundige psykologiske undersøkelser og stiller inngående spørsmål om personers historie og utfordringer, så ses ikke dette på med blide øyne hos aktivister. Karakteristikken av legene der er ofte ikke av det vennlige slaget: «Fuckings jævla Rikshospitalet får gud vet hvor mange transkjønnede og ikkebinære til å begå selvmord, de er de helt klart verste vi har av helse’‘tilbud’ i norge!», kan man lese hos en. (Pål Andreas Syverud, 3. mai 2022).
Tidligere nevnte Luca Dalen Espseth er heller ikke nådig. Riksen er «det grunnleggende problemet». De er «uten kompetanse» og bedriver «gatekeeping» for at det skal ta lenger tid for transfolk å få behandlingen de trenger. Den gamle modellen med grundige undersøkelser er ikke egentlige undersøkelser. Det som foregår beskriver han som følger:
Enden på visa er at vi får enda flere cisfolk som skal sitte å titte på oss, veie oss, måle oss og trakassere oss før de etter enda litt mer tid enn før sender oss videre til riksen som skal utsette oss for grov trakassering før vi kanskje får litt behandling og en klapp på skulderen. (6. februar. 2023)
Kanskje ikke så rart at han tidligere har kalt legene på Riksen for «perverse, uetiske svin». De er ikke der for å hjelpe: «Alt de sier og gjør viser at de forakter transpersoner.»
Fra Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens er beskjeden til norske myndigheter også klar: «Nekropolitikken må stoppe! Dere må slutte å drepe oss ved å nekte oss tilgang på livsviktige ressurser som sikkerhet, rettsvern, helse, utdanning, arbeid og bolig.»
Bildet som tegnes opp, er altså at vi har altså jævla, perverse, uvitende svin som aktivt driver folk til selvmord. Og styresmakter som driver dødspolitikk og dreper sine minoritetsgrupper. Umiddelbart høres dette ut som en beskrivelse av Hitlers Nazi-Tyskland, ikke liberale Norge i 2024.
Og det er slike voldsomme bilder feige politikere også lar seg påvirke av.
Splitten mellom aktivister og helsepersonell er stor i hele Vesten. I en engelsk debatt om dette temaet forteller en transperson at hun for noen år siden var med på konferanser med stor deltagelse av helsepersonell. I dag «…ville de ikke blitt sluppet inn i rommet». Det sier litt om hvor insulær denne bevegelsen har blitt.
I NewsNation-saken som tidligere har blitt henvist til her, intervjues nok en anonym lege – en person i en lederstilling i en stor organisasjon for barnehelse. Han er redd for å miste jobben basert på at han nettopp har sett det skje med flere andre som har protestert mot den nye formen for behandling: «Dette er det mest seriøse avviket fra vitenskapelige prinsipper jeg har sett i legeyrket. …. All fornuftig dialog har bare stoppet.»
Foreldre blir også i noen tilfeller utsatt for lignende press. Tidligere nevnte «Luka» forteller i et studiointervju at hans foreldre fikk et enkelt valg: Vil dere ha en død datter, eller en levende sønn? Dette, sier han, er noe mange foreldre får høre. Gjør som vi anbefaler, eller så er det stor risiko for at barnet deres vil drepe seg selv. Hvilket det ikke finnes noen empirisk dekning for å påstå.
Konklusjonen
Enhver leser av hele denne artikkelserien om psykogene tilstander bør ha sett at slike mekanismer ikke handler om den spesifikke tilstanden eller sykdommen som spres. Dette handler om det sosiale menneskedyret. At vi i denne artikkelen snakker om akkurat trans, det er nesten irrelevant.
I tillegg til de mange spredningene vi har snakket om i denne serien, så kan vi jo legge til en stor mengde andre som også går i spredningsbølger. Selvskading. Spiseforstyrrelser. Multippel personlighetsforstyrrelse. Alle slags former for allergier og intoleranser. Til og med ryggplager har sett voldsomme fjelltopper av tilfeller som har forsvunnet uten noen god forklaring.
Forfatteren Abigail Shrier – som er skribent for Wall Street Journal – oppsummerer sosial smitte hos «den unge jenta» gjennom sin egen levetid på følgende måte:
Plagene hennes er ekte. Men selvdiagnostiseringen hennes, i hvert tilfelle, er feil – mer et resultat av oppfordring og hint enn av psykologisk nødvendighet. For tre tiår siden ville disse jentene gått for fettsuging mens deres fysiske form forvitret. For to tiår siden ville dagens transungdom kanskje oppdaget «glemte minner» om barndomstraumer. Dagens diagnosemote er ikke satanisk besettelse – det er kjønnsdysfori. Og botemidlet er ikke eksorsisme, brekningsmidler eller rensing. Det er testosteron og toppkirurgi.»
De to feministene Sasha White og M. K. Fain snakker om sin ungdom, hvor de begge bedrev selvskading. De er glad for at de vokste opp i det tiåret de gjorde. Et tiår preget av selvskading, hvilket de begge utførte. De er enige om at det kan være en plagsom påminnelse å se sine arr. Men hadde de vært i samme alder under transbølgen, kunne det gått så mye verre, spekulerer de. Skadene kunne vært mye alvorligere, og de ville vært permanente.
Begge lærte de om kutting. De fant det ikke opp selv. Den ene lærte det fra en roman om en ung jente som slet med puberteten. Den andre lærte det på skolen, da som en advarsel. De påpeker at Shrier glemmer dette tiåret. Som med selvskadingen som pågikk da på en måte blir «komplett».
Som alt annet
At dette også skjer med kjønnsinkongruens ville derfor ikke være det spor merkelig. Det hadde egentlig vært mye merkeligere om det ikke skjedde også med kjønnsinkongruens, gruppedynamikken tatt i betraktning. Spesielt med tanke på at kjønnsskifte promoteres sterkt som en løsning på en hel rekke problemer. Vi har tidligere i teksten også nevnt fire aspekter som støtter mistanken om smitteeffekt.
Å stå hardt på at det ikke finnes noen sosial smitte involvert, det er å betrakte som en bemerkelsesverdig påstand. Jeg tror det man må gjøre for å komme frem til noe slikt, er å lukke seg inne i transspørsmålet og se hele menneskeheten der innenfra. Dette skjer ofte med oss. En økonom ser verden gjennom økonomiske briller, og forklarer alt med det. En kjønnsforsker gjør det samme. En nasjonalist gjør det samme. Har man kun en hammer, så ser alle problemer ut som en spiker.
Men ser man transspørsmålet på god avstand, og behandler det likt som alle andre sosiale fenomener, så blir den sosiale smitten åpenbar. Som terapeuten Lisa Marchiano utbrøt til Lisa Littman da hun fikk høre at unge jenter nå ble tungt medisinert og operert for en tilstand som hadde vokst eksplosivt: «Nei, Lisa, dette skjer hele tiden. Og nå skjer det igjen.»
Det fremstod for dem begge som nok et eksempel i den store skogen av tilfeller vi kaller «kulturbundne syndromer».
Umulig konklusjon
Når det er sagt, så er det umulig å konkludere hardt på vitenskapelig nivå. Forskningen er full av hull på alle felter av transdiskusjonen. Noe av den blir heller ikke lagt frem av frykt for represalier. Og det gjelder også muligheten for sosial smitte.
Noe av dette sies også i en rapport fra Undersøkelseskommisjonen, som kom i fjor: Den bekrefter stort sett alt som er beskrevet av reservasjoner i denne teksten, fra forundring over vekst til reservasjoner om behandling, bekymring over ytringsklima og sosial påvirkning av unge. Den bør bli en spore til endring i norsk behandling av unge med kjønnsinkongruens.
Samtidig skjer nå en bemerkelsesverdig økning av helsepersonell som kommer ut som meget kritiske til det som har foregått de siste årene. Hver dag dukker det nye leger og psykologer opp som går imot behandlingen som prefereres av aktivismen. Og hadde ikke mistanken om smitte vært til stede, så hadde det neppe skjedd.
Det eneste jeg kan komme med, er en personlig mening. Og den meningen er at vi går i retning av en stor medisinsk skandale. Det virker fullstendig åpenbart på denne skribenten at majoriteten av de «nye» pasientene som utgjør den store veksten på en eller flere nivåer er sosialt påvirket. Det virker like åpenbart at antallet som angrer vil fortsette å vokse skarpt i årene som kommer.
De tallrike sammenfallene mellom denne utviklingen og de andre sakene vi har sett på i denne serien, tilsier også at Ockams barberblad er på min side av en slik konklusjon. Jeg er også ganske sikker på at de som har ansvaret for denne veksten, ikke kommer til å ta på seg et gram av det ansvaret.
